Kapittel 1#
Dette kapittelet er dedisert til BakkaPhoenix Books i Toronto, Canada. Bakka er den eldste science fiction-bokhandelen i verda, og den gjorde meg til den mutanten eg er i dag. Eg vandra inn for første gong då eg var rundt 10 år gamal og spurde om nokre tilrådingar. Tanya Huff (ja, den Tanya Huff, men ho var ikkje ein kjend forfattar den gongen!) tok meg med bak i bruktavdelinga og trykte eit eksemplar av H. Beam Piper si «Little Fuzzy» i hendene mine, og endra livet mitt for alltid. Innan eg var 18, jobba eg på Bakka – eg tok over etter Tanya då ho pensjonerte seg for å skrive på heiltid – og eg lærte livslange lekser om korleis og kvifor folk kjøper bøker. Eg meiner kvar einaste forfattar burde jobbe i ein bokhandel (og mange forfattarar har jobba på Bakka opp gjennom åra! Til 30-årsjubileet til butikken sette dei saman ein antologi med historier av Bakka-forfattarar som inkluderte verk av Michelle Sagara (alias Michelle West), Tanya Huff, Nalo Hopkinson, Tara Tallan – og meg!).
BakkaPhoenix Books: 697 Queen Street West, Toronto ON Canada M6J1E6, +1 416 963 9993
Eg er avgangselev ved Cesar Chavez vidaregåande i solfylte Mission District i San Francisco, og det gjer meg til ein av dei mest overvaka personane i verda. Namnet mitt er Marcus Yallow, men då denne historia starta, gjekk eg under namnet w1n5t0n. Uttalt «Winston». Ikkje uttalt «Dobbelt-v-éin-enn-fem-ti-null-enn», med mindre du er ein kunnskapslaus ordensansvarleg som er så akterutsegld at du framleis kallar internett for «informasjons-supermotorvegen.» Eg kjenner nettopp ein slik kunnskapslaus person, og namnet hans er Fred Benson, ein av tre assisterande rektorar ved Cesar Chavez.
Som menneske er han som eit sugande hol i brystkassa. Men skal ein først ha ein fangevoktar, er det betre med ein som er kunnskapslaus enn ein som verkeleg er på pletten.
«Marcus Yallow,» sa han over høgtalaranlegget ein fredagsmorgon. Høgtalaranlegget er ikkje særleg bra i utgangspunktet, og når du kombinerer det med den vanlege mumlinga til Benson, får du noko som høyrest meir ut som nokon som slit med å fordøye ein dårleg burrito enn ei kunngjering frå skulen. Men menneske er gode til å plukke ut namna sine frå lyd-kaos – det er eit overlevingstrekk. Eg greip veska mi og la datamaskina tre fjerdedels saman – eg ville ikkje øydeleggje nedlastingane mine – og gjorde meg klar for det uunngåelege: «Meld deg på administrasjonskontoret med ein gong.»
Samfunnsfaglæraren min, Ms. Galvez, himla med auga til meg, og eg himla tilbake til ho. Systemet var alltid etter meg, berre fordi eg går gjennom brannmurane på skulen som vått tørkepapir, lurer programvara for gangelagsattkjenning, og griller sladrebrikkene dei sporer oss med. Galvez er uansett ein grei type, ho held aldri det imot meg (spesielt ikkje når eg hjelper ho med å kome seg inn på nettposten sin så ho kan snakke med broren som er stasjonert i Irak).
Kompisen min, Darryl, gav meg eit klaps på ræva då eg gjekk forbi. Eg har kjent Darryl sidan vi framleis var i bleier og rømde frå barnehagen, og eg har fått han inn og ut av trøbbel heile tida. Eg løfta armane over hovudet som ein prisvinnande boksar, forlét samfunnsfagtimen og byrja kanossagangen til kontoret.
Eg var halvveges då telefonen min ringde. Det var endå ein ting som var forbode – telefonar er muy prohibido på Chavez High – men kvifor skulle det stoppe meg? Eg smatt inn på toalettet og lukka meg inne i den midterste båsen (den inste båsen er alltid den eklaste fordi så mange går rett dit i håp om å sleppe unna lukta og ekkelheita – dei smarte og mest hygieniske vel den i midten). Eg sjekka telefonen – heime-PC-en min hadde sendt han ein e-post for å fortelje at det var noko nytt på Harajuku Fun Madness, som tilfeldigvis er det beste spelet som nokon gong er funne opp. Eg gliste. Å vere på skulen på fredagar var uansett noko dritt, og eg var glad for unnskyldninga til å stikke av.
Eg spaserte resten av vegen til kontoret til Benson og vinka til han då eg segla gjennom døra.
«Om det ikkje er Dobbelt-v-éin-enn-fem-ti-null-enn,» sa han. Fredrick Benson – personnummer 545-03-2343, fødselsdato 15. august 1962, jentenamnet til mora er Di Bona, heimby Petaluma – er mykje høgare enn meg. Eg er ein liten tass på 1,73 m, medan han er 2,01 m, og college-dagane på basketballbana er så langt bak han at brystmusklane har vorte til slappe mannepuppar som var smerteleg tydelege gjennom dei gratis dot-com-poloskjortene hans. Han ser alltid ut som om han skal til å slam-dunke deg, og han er veldig glad i å heve stemma for dramatisk effekt. Begge delar byrjar å miste effekten etter gjenteken bruk.
«Beklagar, nei,» sa eg. «Eg har aldri høyrt om denne R2D2-karakteren din.»
«W1n5t0n,» sa han, og stava det ut igjen. Han gav meg eit stygt blikk og venta på at eg skulle gje meg. Sjølvsagt var det kallenamnet mitt, og hadde vore det i årevis. Det var identiteten eg brukte når eg posta på forum der eg bidrog til feltet for anvend tryggingsforsking. Du veit, som å snike seg ut av skulen og deaktivere sporingsbrikka på telefonen min. Men han visste ikkje at dette var kallenamnet mitt. Berre nokre få personar visste det, og eg stolte på dei alle til verdas ende.
«Hmm, det ringer ingen bjøller,» sa eg. Eg hadde gjort nokre ganske kule ting rundt på skulen med det kallenamnet – eg var veldig stolt av arbeidet mitt med sladrebrikke-dreparar – og viss han kunne kople dei to identitetane, ville eg vere i trøbbel. Ingen på skulen kalla meg nokon gong w1n5t0n eller eingong Winston. Ikkje eingong kompisane mine. Det var Marcus eller ingenting.
Benson sette seg ned bak skrivebordet sitt og tromma nervøst med klasseringen på skriveunderlaget. Han gjorde dette kvar gong ting byrja å gå dårleg for han. Pokerspelarar kallar slikt eit «tell» – noko som let deg vite kva som gjekk føre seg i hovudet på den andre. Eg kunne Bensons «tells» inn og ut.
«Marcus, eg håpar du forstår kor alvorleg dette er.»
«Det vil eg gjere så snart De forklarar kva dette er, sir.» Eg seier alltid «sir» til autoritetsfigurar når eg køddar med dei. Det er mitt eige «tell». Han rista på hovudet og såg ned, endå eit «tell». Kva tid som helst no kom han til å byrje å skrike til meg.
«Høyr her, guten! Det er på tide du innser at vi veit kva du har halde på med, og at vi ikkje kjem til å behandle deg mildt. Du skal vere heldig om du ikkje blir utvist før dette møtet er over. Vil du fullføre skulen?»
«Mr. Benson, De har framleis ikkje forklart kva problemet er–»
Han slo handa i bordet og peika fingeren mot meg. «Problemet, Mr. Yallow, er at du har vore involvert i ei kriminell samansverjing for å undergrave tryggingssystemet til skulen, og du har levert ulike tryggingstiltak til medelevane dine. Du veit at vi utviste Graciella Uriarte førre veke for å ha brukt ein av dine einingar.» Uriarte hadde fått ufortent kjeft. Ho hadde kjøpt ein radiosendar-jammar frå ein head-shop nær 16th Street-bybanestasjonen, og den hadde utløyst mottiltaka i skulekorridoren. Ikkje mi skuld, men eg følte med ho.
«Og De trur eg er involvert i det?»
«Vi har påliteleg etterretning som indikerer at du er w1n5t0n» – igjen, han stava det ut, og eg byrja å lure på om han ikkje hadde funne ut at 1-talet var ein I og 5-talet ein S. «Vi veit at denne w1n5t0n-karakteren er ansvarleg for tjuveriet av fjorårets standardiserte prøver.»
Det var faktisk ikkje meg, men det var eit genialt hack, og det var litt smigrande å høyre at det vart tilskrive meg. «Og derfor risikerer du fleire år i fengsel med mindre du samarbeider med meg.»
«De har ‘påliteleg etterretning’? Det vil eg gjerne sjå.»
Han såg mørkt på meg. «Haldninga di kjem ikkje til å hjelpe deg.»
«Viss det finst bevis, sir, meiner eg De bør ringje politiet og overlevere det til dei. Det høyrest ut som dette er ei svært alvorleg sak, og eg vil ikkje stå i vegen for ei skikkeleg etterforsking av dei rettmessige styresmaktene.»
«Du vil at eg skal ringje politiet.»
«Og foreldra mine, tenkjer eg. Det ville vore det beste.»
Vi stirde på kvarandre over skrivebordet. Han hadde tydelegvis forventa at eg skulle gje meg med ein gong han slapp bomba. Eg gjev meg ikkje. Eg har eit triks for å stirre ned folk som Benson. Eg ser litt til venstre for hovudet deira og tenkjer på teksten til gamle irske folkesongar, av den typen med tre hundre vers. Det får meg til å sjå heilt roleg og ubekymra ut.
Og venga var på fuglen og fuglen var på egget og egget var i reiret og reiret var på bladet og bladet var på kvisten og kvisten var på greina og greina var på hovudgreina og hovudgreina var på treet og treet var i myra – myra nede i dalen-å! Hei-hå den skranglande myra, myra nede i dalen-å–
«Du kan gå tilbake til klassen no,» sa han. «Eg kallar på deg når politiet er klare til å snakke med deg.»
«Kjem De til å ringje dei no?»
«Prosedyren for å tilkalle politiet er komplisert. Eg hadde håpa vi kunne ordne dette rettferdig og raskt, men sidan du insisterer–»
«Eg kan vente medan De ringjer dei,» sa eg. «Det gjer meg ingenting.»
Han tromma med ringen igjen, og eg stålsette meg for smellet.
«GÅ!» skreik han. «Kom deg til helvete ut av kontoret mitt, din elendige vesle–»
Eg kom meg ut, med eit nøytralt uttrykk. Han kom ikkje til å ringje politiet. Hadde han hatt nok bevis til å gå til politiet, ville han ha ringt dei med ein gong. Han hata meg. Eg tenkte han hadde høyrt noko uverifisert sladder og håpa å skremme meg til å stadfeste det.
Eg gjekk lett og ledig nedover korridoren og heldt gangelaget jamt og målt for kameraa som kjende att gangelag. Desse hadde vorte installerte berre eit år tidlegare, og eg elska dei for den reine idiotien deira. Før hadde vi hatt kamera med andletsattkjenning som dekte nesten alle offentlege område på skulen, men ein domstol avgjorde at det var grunnlovsstridig. Så Benson og mange andre paranoide skuleadministratorar hadde brukt lærebokpengane våre på desse idiotiske kameraa som visstnok skulle kunne skilje gangelaget til éin person frå ein annan. Jada, sikkert.
Eg kom tilbake til klassen og sette meg ned igjen, og Ms. Galvez ønska meg varmt velkomen tilbake. Eg pakka ut den standardutleverte maskina frå skulen og kom tilbake i klassemodus. SkuleBoka var den sleipaste sladreteknologien av alle; dei logga kvart tastetrykk, overvaka all nettverkstrafikk for mistenkjelege nøkkelord, talde kvart klikk, og heldt styr på kvar einaste flyktige tanke du sende ut på nettet. Vi fekk dei i andre klasse på vidaregåande, og det tok berre eit par månader før det nye og skinande var borte. Så snart folk fann ut at desse «gratis» berbare datamaskinene jobba for systemet – og i tillegg viste ein endelaus parade av uforskamma reklamar – byrja dei plutseleg å kjennest veldig tunge og byrdefulle.
Å knekke SkuleBoka mi hadde vore enkelt. Knekken var på nettet innan ein månad etter at maskina dukka opp, og det var ingenting hokuspokus med det – berre last ned eit diskbilete, brenn det på ein DVD, set det i SkuleBoka, og start ho medan du held nede ein haug med ulike tastar samstundes. DVD-en gjorde resten, og installerte ei rekkje skjulte program på maskina, program som ville halde seg skjulte sjølv når utdanningsetaten utførte sine daglege fjernkontrollerte integritetssjekkar av maskinene. No og då måtte eg oppdatere programvara for å kome forbi dei nyaste testane til etaten, men det var ein liten pris å betale for å få litt kontroll over boksen.
Eg fyrte opp IMParanoid, den hemmelege lynmeldingstenesta eg brukte når eg ville ha ein uoffisiell diskusjon midt i timen. Darryl var allereie pålogga.
Spelet er i gang! Noko stort er på gang med Harajuku Fun Madness, mann. Er du med?
Aldri. I. Verda. Viss eg blir teken for å skulke ein tredje gong, blir eg utvist. Det veit du, mann. Vi går etter skulen.
Du har lunsj og så sjølvstudietime, ikkje sant? Det er to timar. Rikelig med tid til å løyse dette sporet og kome tilbake før nokon saknar oss. Eg hentar heile gjengen.
Harajuku Fun Madness er det beste spelet som nokon gong er laga. Eg veit eg allereie har sagt det, men det er verdt å repetere. Det er eit ARG, eit alternativt røyndomsspel, og historia er at ein gjeng japanske motetenåringar oppdaga ein mirakuløs lækjande edelstein ved tempelet i Harajuku, som er staden der kule japanske tenåringar har funne opp kvar einaste større subkultur dei siste ti åra. Dei blir jakta på av onde munkar, yakuzaen (den japanske mafiaen), romvesen, skatteinspektørar, foreldre, og ein løpsk kunstig intelligens. Dei sender spelarane koda meldingar som vi må dechiffrere og bruke til å finne spor som fører til fleire koda meldingar og fleire spor. Tenk deg den beste ettermiddagen du nokon gong har hatt med å vandre rundt i gatene i ein by, sjekke ut alle dei rare folka, morosame flygeblada, gategalningane og kule butikkane. Legg så til ein skattejakt, ein som krev at du undersøkjer galne, gamle filmar og songar og tenåringskultur frå heile verda og gjennom tid og rom. Og det er ein konkurranse, der vinnarlaget på fire får ein hovudpremie på ti dagar i Tokyo, der dei kan henge på Harajuku-brua, nerde seg i Akihabara og ta med seg alt Astro Boy-stæsj dei kan ete. Bortsett frå at han heiter «Atom Boy» i Japan. Det er Harajuku Fun Madness, og når du først har løyst eit par gåter, ser du deg aldri tilbake.
Nei, mann, berre nei. NEI. Ikkje eingong spør.
Eg treng deg, D. Du er den beste eg har. Eg svergar, eg skal få oss inn og ut utan at nokon veit det. Du veit eg kan det, ikkje sant?
Eg veit du kan det
Så du er med?
Helvete heller
Kom igjen, Darryl. Du kjem ikkje til å liggje på dødsleiet og ønskje at du hadde brukt fleire studieøkter på skulen
Eg kjem ikkje til å liggje på dødsleiet og ønskje at eg hadde brukt meir tid på å spele ARGs heller
Ja, men trur du ikkje du kanskje kjem til å liggje på dødsleiet og ønskje at du hadde brukt meir tid saman med Vanessa Pak?
Van var ein del av laget mitt. Ho gjekk på ein privat jenteskule i East Bay, men eg visste ho ville skulke for å kome og gjennomføre oppdraget med meg. Darryl har vore forelska i ho bokstaveleg talt i årevis – sjølv før puberteten utstyrte ho med mange overdådige gåver. Darryl hadde forelska seg i sinnet hennar. Trist, eigentleg.
Du er ein drittsekk
Du kjem?
Han såg på meg og rista på hovudet. Så nikka han. Eg blunka til han og byrja å kontakte resten av laget.
⁂
Eg var ikkje alltid interessert i ARG-ing. Eg har ei mørk hemmelegheit: Eg var ein gong ein laivar. Laiving er levande rollespel, og det er akkurat det det høyrest ut som: å springe rundt i kostyme, snakke med ein rar aksent, og late som ein er ein superspion, ein vampyr eller ein riddar frå mellomalderen. Det er som «Capture the Flag» i monsterkostyme, med ein dæsj av skuleteater, og dei beste spela var dei vi spelte på speidarleirar utanfor byen i Sonoma eller nede på halvøya. Desse tre-dagars-eposa kunne bli ganske ville, med heildagsturar, episke kampar med sverd av skum og bambus, der vi kasta magi ved å kyle bøneposar og rope «Fireball!» og så vidare.
Moro, om enn litt tullete. Ikkje på langt nær så nerdete som å snakke om kva alven din planla å gjere medan du sat rundt eit bord fullt av lettbrus-boksar og måla miniatyrar, og meir fysisk aktivt enn å gå i datamus-koma framfor eit massivt fleirspelars-spel heime.
Det som fekk meg i trøbbel var minispela på hotella. Kvar gong ein science fiction-kongress kom til byen, klarte ein eller annan laiver å overtyde dei om å la oss arrangere eit par seks timars minispel på kongressen, og slik utnytte leigeavtalen deira. Å ha ein gjeng entusiastiske ungar springande rundt i kostyme gav farge til arrangementet, og vi fekk ha det kjekt blant folk som var endå meir sosialt avvikande enn oss. Problemet med hotell er at dei også har mange ikkje-spelarar i seg – og ikkje berre sci-fi-folk. Normale folk. Frå statar som byrjar og sluttar med vokalar. På ferie. Og nokre gonger misforstår desse folka kva eit spel er. La oss berre la det liggje med det, ok?
⁂
Timen var over om ti minutt, og det gav meg ikkje mykje tid til å førebu meg. Første post på programmet var dei plagsame kameraa for gangelagsattkjenning. Som eg sa, starta dei som kamera for andletsattkjenning, men dei vart dømde grunnlovsstridige. Så vidt eg veit, har ingen domstol enno avgjort om desse gangelagskameraa er noko meir lovlege, men til dei gjer det, sit vi fast med dei.
«Gangelag» er eit fint ord for måten du går på. Folk er ganske flinke til å kjenne att gangelag – neste gong du er på campingtur, legg merke til korleis lommelykta duppar når ein ven nærmar seg i det fjerne. Sjansane er store for at du kan identifisere han berre ut frå lysrørsla, den karakteristiske måten lyset duppar opp og ned på som fortel apeskallane våre at det er ein person som nærmar seg. Programvare for gangelagsattkjenning tek bilete av rørslene dine, prøver å isolere deg i bileta som ein silhuett, og prøver deretter å matche silhuetten med ein database for å sjå om den veit kven du er. Det er ein biometrisk identifikator, som fingeravtrykk eller netthinneskanning, men den har mange fleire «kollisjonar» enn nokon av dei. Ein biometrisk «kollisjon» er når ei måling passar med meir enn éin person. Berre du har ditt fingeravtrykk, men gangelaget ditt deler du med mange andre. Ikkje heilt, sjølvsagt. Din personlege, centimeter-for-centimeter-gange er din og berre din. Problemet er at din centimeter-for-centimeter-gange endrar seg basert på kor trøytt du er, kva golvet er laga av, om du forstua ankelen då du spelte basketball, og om du nyleg har bytta sko. Så systemet gjer profilen din litt uklar, og ser etter folk som går omtrent som deg. Det er mange som går omtrent som deg.
Dessutan er det enkelt å ikkje gå omtrent som deg – berre ta av deg den eine skoen. Sjølvsagt vil du då alltid gå som deg-med-éin-sko-av, så kameraa vil til slutt finne ut at det framleis er deg. Difor føretrekkjer eg å sprøyte inn litt tilfeldigheit i angrepa mine på gangelagsattkjenninga: Eg puttar ei handfull grus i kvar sko. Billig og effektivt, og ingen to steg er like. I tillegg får du ein flott refleksologi-fotmassasje i prosessen. (Eg tullar. Refleksologi er omtrent like vitskapleg nyttig som gangelagsattkjenning.)
Kameraa pleidde å utløyse ein alarm kvar gong nokon dei ikkje kjende att kom inn på skuleområdet. Dette fungerte ikkje. Alarmen gjekk kvart tiande minutt. Når postmannen kom. Når ein forelder stakk innom. Når vaktmeistrane byrja å fikse på basketballbana. Når ein elev dukka opp med nye sko. Så no prøver den berre å halde styr på kven som er kvar, og når. Viss nokon forlèt skulen gjennom portane i skuletida, blir gangelaget sjekka for å sjå om det på ein måte liknar på gangelaget til nokon av elevane, og viss det gjer det, tut-tut-tut, alarmen går!
Chavez High er omringa av grusgangar. Eg likar å ha eit par nevar med stein i skulderveska mi, i tilfelle. Eg gav Darryl stille ti eller femten spisse små jævlar, og vi fylte begge skoa våre. Timen var snart over – og eg innsåg at eg framleis ikkje hadde sjekka Harajuku Fun Madness-sida for å sjå kvar neste spor var! Eg hadde vore litt hyperfokusert på flukta, og hadde ikkje tenkt på kvar vi skulle flykte til.
Eg snudde meg til SkuleBoka mi og trykte på tastaturet. Nettlesaren vi brukte følgde med maskina. Det var ein nedlåst spionvare-versjon av Internet Explorer, Microsoft sin krasj-vare-dritt som ingen under 40 brukte frivillig. Eg hadde ein kopi av Firefox på USB-stasjonen som var innebygd i klokka mi, men det var ikkje nok – SkuleBoka køyrde Windows Vista4Schools, eit antikt operativsystem designa for å gje skuleadministratorar illusjonen av at dei kontrollerte kva program elevane deira kunne køyre. Men Vista4Schools er sin eigen verste fiende. Det er mange program som Vista4Schools ikkje vil at du skal kunne slå av – tasteloggarar, sensurprogramvare – og desse programma køyrer i ein spesiell modus som gjer dei usynlege for systemet. Du kan ikkje avslutte dei fordi du ikkje eingong kan sjå at dei er der.
Alle program som startar med \(SYS\) er usynlege for operativsystemet. Det dukkar ikkje opp i lister over harddisken, heller ikkje i prosessmonitoren. Så min kopi av Firefox heitte \(SYS\)Firefox – og då eg starta det, vart det usynleg for Windows, og dermed usynleg for nettverkets spionvare.
No som eg hadde ein uavhengig nettlesar i gang, trengde eg ei uavhengig nettverkstilknyting. Skulen sitt nettverk logga kvart einaste klikk inn og ut av systemet, noko som var dårlege nyheiter viss du planla å surfe over til Harajuku Fun Madness-sida for litt utanomfagleg moro. Svaret er noko genialt kalla TOR – The Onion Router. Ein løk-ruter er ei internettside som tek imot førespurnader om nettsider og sender dei vidare til andre løk-ruterar, og vidare til andre løk-ruterar, til ein av dei til slutt bestemmer seg for å hente sida og sende ho tilbake gjennom laga i løken til ho når deg. Trafikken til løk-ruterane er kryptert, noko som betyr at skulen ikkje kan sjå kva du spør etter, og laga i løken veit ikkje kven dei jobbar for. Det er millionar av nodar – programmet vart sett opp av det amerikanske marineforskningskontoret for å hjelpe folka deira med å kome seg rundt sensurprogramvara i land som Syria og Kina, noko som betyr at det er perfekt designa for å fungere innanfor rammene til ein gjennomsnittleg amerikansk vidaregåande skule. TOR fungerer fordi skulen har ei avgrensa svarteliste over slemme adresser vi ikkje får lov til å besøkje, og adressene til nodane endrar seg heile tida – skulen kunne aldri klart å halde styr på alle saman.
Firefox og TOR saman gjorde meg til den usynlege mann, immun mot utdanningsetatens snoking, fri til å sjekke ut Harajuku FM-sida og sjå kva som skjedde. Der var det, eit nytt spor. Som alle Harajuku Fun Madness-spor, hadde det ein fysisk, ein nettbasert og ein mental komponent. Den nettbaserte komponenten var ei gåte du måtte løyse, ei som kravde at du undersøkte svara på ein haug med obskure spørsmål. Denne bunken inkluderte ein haug med spørsmål om handlingane i dojinshi – det er teikneseriar teikna av fans av manga, japanske teikneseriar. Dei kan vere like store som dei offisielle teikneseriane som inspirerer dei, men dei er mykje rarare, med kryssande handlingar og nokre gonger veldig tullete songar og action. Mange kjærleikshistorier, sjølvsagt. Alle elskar å sjå favoritt-teikneseriefigurane sine finne saman. Eg måtte løyse desse gåtene seinare, når eg kom heim. Dei var enklast å løyse med heile laget, ved å laste ned tonnevis av dojinshi-filer og saumfare dei for svar på gåtene.
Eg hadde akkurat gjort ferdig å samle alle spora då klokka ringde, og vi byrja flukta vår. Eg lempa grusen diskret ned langs sida av dei korte støvlane mine – ankelhøge Blundstones frå Australia, supre å springe og klatre i, og det enkle slip-on/slip-off-designet utan lisser gjer dei praktiske ved dei endelause metalldetektorane som er overalt no. Vi måtte sjølvsagt også unngå fysisk overvaking, men det blir enklare kvar gong dei legg til eit nytt lag med fysisk snoking – alle dei fancy finessane lurer det kjære fakultetet vårt inn i ein heilt falsk tryggleikskjensle. Vi surfa med folkemengda nedover gangane, på veg mot favoritt-sideutgangen min.
Vi var halvvegs då Darryl kviskra: «Fanken! Eg gløymde, eg har ei bibliotekbok i veska mi.»
«Du tullar med meg,» sa eg, og drog han inn på neste toalett vi passerte. Bibliotekbøker er dårlege nyheiter. Kvar og ein av dei har ein arphid – ei radiofrekvensidentifikasjonsbrikke – limt inn i bokpermen, noko som gjer det mogleg for bibliotekarane å sjekke ut bøkene ved å vifte dei over ein lesar, og som let ei bibliotekhylle fortelje deg om nokon av bøkene på ho er feilplasserte. Men det lèt òg skulen spore kvar du er til kvar tid. Det var endå eit av dei juridiske smotthola: domstolane ville ikkje la skulane spore oss med arphids, men dei kunne spore bibliotekbøker, og bruke skulearkiva til å fortelje dei kven som sannsynlegvis bar på kva bibliotekbok.
Eg hadde ein liten Faraday-pose i veska mi – dette er små lommebøker fora med eit nett av kopartrådar som effektivt blokkerer radioenergi og dermed stilnar arphids. Men posane var laga for å nøytralisere ID-kort og bompengebrikker, ikkje bøker som «Introduksjon til fysikk». Eg stønna. Boka var på storleik med ei ordbok.