Kapittel 7#
Dette kapittelet er dedikert til Books of Wonder i New York City, den eldste og største barnebokhandelen på Manhattan. Dei ligg berre nokre få kvartal unna kontora til Tor Books i Flatiron-bygningen, og kvar gong eg er innom for å møte Tor-folka, snik eg meg alltid bort til Books of Wonder for å sjå på utvalet deira av nye, brukte og sjeldne barnebøker. Eg er ein ivrig samlar av sjeldne utgåver av Alice i Eventyrland, og Books of Wonder skuffar aldri med å begeistre meg med ei vakker, avgrensa utgåve av Alice. Dei har tonnevis av arrangement for born og ein av dei mest innbydande atmosfærane eg nokon gong har opplevd i ein bokhandel. Books of Wonder http://www.booksofwonder.com/18 West 18th St, New York, NY 10011 USA +1 212 989 3270
Dei tok meg med ut og rundt hjørnet, til ein ventande, umerkt politibil. Det var ikkje som om nokon i det nabolaget ville hatt vanskar med å skjøne at det var ein politibil, altså. Berre politiet køyrer store Crown Victoria-bilar no som bensinen hadde nådd sju dollar per gallon. Dessutan kunne berre politiet dobbeltparkere midt på Van Ness Street utan å bli taua bort av rovgriske tauebilsjåførar som sirkla endelaust, klare til å handheve San Franciscos uforståelege parkeringsreglar og samle inn ein dusør for å kidnappe bilen din.
Snørrbuse blåste nasen. Eg sat i baksetet, og det gjorde han òg. Partnaren hans sat framme og tasta med éin finger på ein eldgammal, robust laptop som såg ut som om Fred Flintstone hadde vore den opphavlege eigaren. Snørrbuse såg nøye på ID-en min igjen. «Vi vil berre stille deg nokre rutinemessige spørsmål.»
«Kan eg få sjå legitimasjonen dykkar?» sa eg. Desse karane var tydelegvis politi, men det kunne ikkje skade å la dei vite at eg kjende rettane mine.
Snørrbuse blinka med legitimasjonen sin så fort at eg ikkje fekk sett han skikkeleg, men Kvise i forsetet gav meg eit langt blikk på sin. Eg fekk med meg divisjonsnummeret deira og hugsa det firesifra tenestenummeret. Det var enkelt: 1337 er også måten hackarar skriv «leet», eller «elite».
Dei var begge veldig høflege, og ingen av dei prøvde å skremme meg slik DHS hadde gjort då eg var i deira varetekt.
«Er eg arrestert?»
«Du har vorte mellombels halden tilbake slik at vi kan sikre din tryggleik og den generelle offentlege tryggleiken,» sa Snørrbuse. Han sende førarkortet mitt opp til Kvise, som hakka det langsamt inn på datamaskina si. Eg såg han gjere ein skrivefeil og var nesten på nippet til å korrigere han, men tenkte det var betre å berre halde kjeft.
«Er det noko du vil fortelje meg, Marcus? Kallar dei deg Marc?»
«Marcus er fint,» sa eg. Snørrbuse såg ut som han kunne vere ein hyggeleg fyr. Bortsett frå den delen om å kidnappe meg inn i bilen sin, sjølvsagt.
«Marcus. Noko du vil fortelje meg?»
«Som kva? Er eg arrestert?»
«Du er ikkje arrestert akkurat no,» sa Snørrbuse. «Vil du bli det?»
«Nei,» sa eg.
«Bra. Vi har følgt med deg sidan du forlét BART-stasjonen. Fast Pass-kortet ditt seier at du har reist til mange rare stader på mange rare tidspunkt.»
Noko losna inne i brystet mitt. Dette handla altså ikkje om Xnet i det heile, ikkje eigentleg. Dei hadde følgt med på T-banebruken min og ville vite kvifor den hadde vore så merkeleg i det siste. Kor utruleg dumt.
«Så de følgjer etter alle som kjem ut av BART-stasjonen med ein rar reisehistorikk? De må vere travle.»
«Ikkje alle, Marcus. Vi får eit varsel når nokon med ein uvanleg reiseprofil kjem ut, og det hjelper oss med å vurdere om vi vil etterforske. I ditt tilfelle kom vi fordi vi ville vite kvifor ein smart gut som deg hadde ein så rar reiseprofil?»
No som eg visste at eg ikkje var på veg i fengsel, vart eg forbanna. Desse karane hadde inga rett til å spionere på meg – herregud, BART hadde inga rett til å hjelpe dei med å spionere på meg. Kva i helvete fekk T-banekortet mitt til å sladre på meg for å ha eit «uvanleg reisemønster»?
«Eg trur eg vil bli arrestert no,» sa eg. Snørrbuse lente seg tilbake og heva eit augebryn mot meg.
«Verkeleg? For kva skulding?»
«Å, meiner du at å reise kollektivt på ein ikkje-standard måte ikkje er eit lovbrot?»
Kvise lukka auga og gnei dei med tomlane. Snørrbuse sukka eit oppgitt sukk. «Høyr her, Marcus, vi er på di side her. Vi bruker dette systemet til å fange skurkar. Til å fange terroristar og narkolangarar. Kanskje du er ein narkolangar sjølv. Ganske god måte å kome seg rundt i byen på, eit Fast Pass. Anonymt.»
«Kva er gale med anonymt? Det var godt nok for Thomas Jefferson. Og forresten, er eg arrestert?»
«La oss ta han med heim,» sa Kvise. «Vi kan snakke med foreldra hans.»
«Eg synest det er ein strålande idé,» sa eg. «Eg er sikker på at foreldra mine vil vere spente på å høyre korleis skattepengane deira blir brukte–»
Eg hadde pressa det for langt. Snørrbuse hadde vore på veg til å ta i dørhandtaket, men no snudde han seg mot meg, heilt Hulken-aktig og med pulserande årer. «Kvifor held du ikkje kjeft no med det same, medan det framleis er eit alternativ? Etter alt som har skjedd dei siste to vekene, ville det ikkje drepe deg å samarbeide med oss. Veit du kva, kanskje vi burde arrestere deg. Du kan tilbringe ein dag eller to i fengsel medan advokaten din leitar etter deg. Mykje kan skje på den tida. Mykje. Korleis ville du likt det?»
Eg sa ingenting. Eg hadde vore oppstemt og sint. No var eg livredd.
«Unnskyld,» klarte eg å seie, og hata meg sjølv igjen for å seie det.
Snørrbuse sette seg i forsetet, og Kvise sette bilen i gir, og køyrde opp 24th Street og over Potrero Hill. Dei hadde adressa mi frå ID-kortet.
Mamma opna døra etter at dei ringde på, med kjettinglåsen på. Ho kikka rundt den, såg meg og sa: «Marcus? Kven er desse mennene?»
«Politi,» sa Snørrbuse. Han viste ho legitimasjonen sin, og lét ho få sjå han skikkeleg – ikkje nappa han vekk slik han hadde gjort med meg.
Mamma lukka døra, tok av kjettingen og slapp dei inn. Dei tok meg med inn, og mamma gav oss tre eit av blikka sine. «Kva handlar dette om?»
Snørrbuse peika på meg. «Vi ville stille sonen din nokre rutinemessige spørsmål om rørslene hans, men han nekta å svare. Vi følte det kunne vere best å ta han med hit.»
«Er han arrestert?» Mamma sin aksent kom sterkt fram. Gode, gamle mamma.
«Er De ein amerikansk statsborgar, frue?» sa Kvise.
Ho gav han eit blikk som kunne ha skrapa måling. «Jepp, det er eg visst, jippi,» sa ho, med ein brei sørstatsaksent. «Er eg arrestert?»
Dei to politimennene utveksla eit blikk.
Kvise tok føringa. «Det verkar som vi har fått ein dårleg start. Vi identifiserte sonen dykkar som nokon med eit uvanleg bruksmønster for kollektivtransport, som ein del av eit nytt proaktivt handhevingsprogram. Når vi oppdagar folk viss reiser er uvanlege, eller som passar med ein mistenkjeleg profil, undersøkjer vi vidare.»
«Vent,» sa mamma. «Korleis veit de korleis sonen min bruker Muni?»
«Fast Pass-kortet,» sa han. «Det sporer reiser.»
«Eg forstår,» sa mamma, og la armane i kors. Å leggje armane i kors var eit dårleg teikn. Det var ille nok at ho ikkje hadde tilbydd dei ein kopp te – i mamma-land var det praktisk talt som å få dei til å rope gjennom brevsprekken – men så snart ho la armane i kors, kom det ikkje til å ende godt for dei. I det augneblikket hadde eg lyst til å gå og kjøpe ein stor blomebukett til ho.
«Marcus her nekta å fortelje oss kvifor rørslene hans hadde vore som dei var.»
«Seier de at de trur sonen min er ein terrorist på grunn av måten han tek bussen på?»
«Terroristar er ikkje dei einaste skurkane vi fangar på denne måten,» sa Kvise. «Narkolangarar. Gjengungdom. Til og med butikktjuvar som er smarte nok til å slå til i eit nytt nabolag for kvar gong.»
«De trur sonen min er ein narkolangar?»
«Vi seier ikkje det–» byrja Kvise. Mamma klappa i hendene mot han for å få han til å teie.
«Marcus, ver så snill og gje meg ryggsekken din.»
Eg gjorde det. Mamma opna glidelåsen og såg gjennom han, og snudde ryggen til oss først.
«Betjentar, eg kan no stadfeste at det ikkje finst narkotika, eksplosiv eller stolne småsaker i sekken til sonen min. Eg trur vi er ferdige her. Eg vil gjerne ha tenestenummera dykkar før de går, takk.»
Snørrbuse hånte ho. «Dame, ACLU saksøkjer tre hundre politifolk i SFPD, du må stille deg i kø.»
⁂
Mamma laga ein kopp te til meg og skjelte meg så ut for å ha ete middag når eg visste at ho hadde laga falafel. Pappa kom heim medan vi framleis sat ved bordet, og mamma og eg fortalde han historia på omgang. Han rista på hovudet.
«Lillian, dei gjorde berre jobben sin.» Han hadde framleis på seg den blå blazeren og khakibuksene han brukte dei dagane han var konsulent i Silicon Valley. «Verda er ikkje den same staden som ho var førre veke.»
Mamma sette ned tekoppen sin. «Drew, du er latterleg. Sonen din er ikkje ein terrorist. Bruken hans av kollektivtransport er ikkje grunnlag for politietterforsking.»
Pappa tok av seg blazeren. «Vi gjer dette heile tida på jobben min. Det er slik datamaskiner kan brukast til å finne alle slags feil, avvik og utfall. Du ber datamaskina om å lage ein profil av ein gjennomsnittleg post i ein database, og ber han så om å finne ut kva postar i databasen som er lengst unna gjennomsnittet. Det er ein del av noko som heiter Bayesisk analyse, og det har eksistert i fleire hundreår no. Utan det kunne vi ikkje gjort spamfiltrering–»
«Så du seier at du meiner politiet burde vere like dårleg som spamfilteret mitt?» sa eg.
Pappa vart aldri sint på meg for å argumentere med han, men i kveld kunne eg sjå at spenninga var høg hos han. Likevel klarte eg ikkje å la vere. Min eigen far tok politiet si side!
«Eg seier at det er heilt rimeleg for politiet å utføre etterforskingane sine ved å starte med datainnsamling, og så følgje opp med feltarbeid der eit menneske faktisk grip inn for å sjå kvifor avviket eksisterer. Eg meiner ikkje at ei datamaskin skal fortelje politiet kven dei skal arrestere, berre hjelpe dei med å sortere gjennom høystakken for å finne ei nål.»
«Men ved å samle inn all den dataa frå transportsystemet, skapar dei høystakken,» sa eg. «Det er eit gigantisk fjell av data, og det er nesten ingenting der som er verdt å sjå på, frå politiet sitt synspunkt. Det er totalt bortkasta.»
«Eg forstår at du ikkje likar at dette systemet skapte litt ubehag for deg, Marcus. Men du av alle burde innsjå alvoret i situasjonen. Det skjedde inga skade, gjorde det vel? Dei gav deg til og med skyss heim.»
Dei trua med å sende meg i fengsel, tenkte eg, men eg såg at det ikkje var noko poeng i å seie det. «Dessutan har du framleis ikkje fortalt oss kvar i hulaste du har vore for å skape eit så uvanleg trafikkmønster.»
Det stoppa meg brått.
«Eg trudde du stolte på dømmekrafta mi, at du ikkje ville spionere på meg.» Det hadde han sagt ofte nok. «Vil du verkeleg at eg skal gjere greie for kvar einaste tur eg nokon gong har teke?»
⁂
Eg kopla til Xbox-en min så snart eg kom opp på rommet. Eg hadde bolta prosjektoren fast i taket slik at den kunne lyse på veggen over senga mi (eg måtte ta ned den fantastiske veggdekorasjonen min av pønkrock-plakatar eg hadde rive ned frå telefonstolpar og limt på store ark med kvitt papir). Eg slo på Xbox-en og såg at den kom opp på skjermen. Eg skulle sende ein e-post til Van og Jolu for å fortelje dei om problema med politiet, men då eg la fingrane på tastaturet, stoppa eg igjen.
Ei kjensle kom over meg, ikkje ulik den kjensla eg hadde hatt då eg innsåg at dei hadde gjort stakkars gamle Salmagundi til ein forrædar. Denne gongen var det kjensla av at min kjære Xnet kunne kringkaste posisjonen til kvar einaste av brukarane sine til DHS.
Det var det pappa hadde sagt: Du ber datamaskina om å lage ein profil av ein gjennomsnittleg post i ein database, og ber han så om å finne ut kva postar i databasen som er lengst unna gjennomsnittet.
Xnet var sikkert fordi brukarane ikkje var direkte kopla til internett. Dei hoppa frå Xbox til Xbox til dei fann ein som var kopla til internett, og så injiserte dei materialet sitt som udechiffrerbar, kryptert data. Ingen kunne seie kva for internettpakkar som var Xnet og kva som berre var vanleg bankverksemd, e-handel og annan kryptert kommunikasjon. Du kunne ikkje finne ut kven som var knytt til Xnet, og i alle fall ikkje kven som brukte Xnet.
Men kva med pappa sin «bayesiske statistikk»? Eg hadde leika med bayesisk matematikk før. Darryl og eg prøvde ein gong å skrive vårt eige, betre spamfilter, og når du filtrerer spam, treng du bayesisk matematikk. Thomas Bayes var ein britisk matematikar frå 1700-talet som ingen brydde seg om før eit par hundre år etter at han døydde, då datavitskapsfolk innsåg at teknikken hans for statistisk analyse av fjell av data ville vere supernyttig for den moderne verdas info-Himalaya.
Her er litt om korleis bayesisk statistikk fungerer. Sei at du har ein haug med spam. Du tek kvart ord som er i spammen og tel kor mange gonger det dukkar opp. Dette blir kalla eit «ordfrekvens-histogram», og det fortel deg kva sannsynet er for at ein kva som helst sekk med ord sannsynlegvis er spam. Ta no ein haug med e-post som ikkje er spam – i bransjen kallar dei det «ham» – og gjer det same. Vent til ein ny e-post kjem inn og tel orda som dukkar opp i den. Bruk så ordfrekvens-histogrammet i den aktuelle meldinga til å berekne sannsynet for at den høyrer heime i «spam»-haugen eller «ham»-haugen. Viss det viser seg å vere spam, justerer du «spam»-histogrammet deretter. Det finst mange måtar å forbetre teknikken på – sjå på ord i par, kaste gamle data – men dette er kjernen i korleis det fungerer. Det er ein av dei store, enkle ideane som verkar openberre etter at du har høyrt om han.
Den har mange bruksområde – du kan be ei datamaskin om å telje linjene i eit bilete og sjå om det liknar meir på eit «hund»-linjefrekvens-histogram eller eit «katt»-linjefrekvens-histogram. Den kan finne porno, banksvindel og flamewars. Nyttige saker.
Og det var dårlege nyheiter for Xnet. Sei at du hadde heile internett avlytta – noko DHS sjølvsagt har. Du kan ikkje seie kven som sender Xnet-pakkar ved å sjå på innhaldet i pakkane, takka vere krypto. Det du kan gjere, er å finne ut kven som sender mykje, mykje meir kryptert trafikk ut enn alle andre. For ein vanleg internettbrukar er ein økt på nettet sannsynlegvis omtrent 95 prosent klartekst, fem prosent chiffertekst. Viss nokon sender ut 95 prosent chiffertekst, kunne du kanskje sende data-kyndige ekvivalentar av Snørrbuse og Kvise for å spørje dei om dei er terrorist-narkolangar-Xnet-brukarar.
Dette skjer heile tida i Kina. Ein eller annan smart dissident får ideen om å kome seg rundt Den store brannmuren i Kina, som blir brukt til å sensurere heile landets internettilknyting, ved å bruke ei kryptert tilknyting til ei datamaskin i eit anna land. Partiet der kan ikkje seie kva dissidenten surfar på: kanskje det er porno, eller instruksjonar for å lage bomber, eller skitne brev frå kjærasten hans på Filippinane, eller politisk materiale, eller gode nyheiter om scientologi. Dei treng ikkje å vite det. Alt dei treng å vite, er at denne karen får mykje meir kryptert trafikk enn naboane sine. Då sender dei han til ein tvangsarbeidsleir berre for å statuere eit døme, slik at alle kan sjå kva som skjer med smartingar.
Så langt var eg villig til å vedde på at Xnet var under radaren til DHS, men det ville ikkje vare evig. Og etter i kveld var eg ikkje sikker på at eg var i noko betre form enn ein kinesisk dissident. Eg sette alle som logga seg på Xnet i fare. Lova brydde seg ikkje om du faktisk gjorde noko gale; dei var villige til å setje deg under mikroskopet berre for å vere statistisk unormal. Og eg kunne ikkje eingong stoppe det – no som Xnet var i gang, hadde det sitt eige liv. Eg måtte fikse det på ein annan måte.
Eg skulle ønskje eg kunne snakke med Jolu om dette. Han jobba hos ein internettleverandør kalla Pigspleen Net som hadde tilsett han då han var tolv, og han visste mykje meir om nettet enn eg gjorde. Viss nokon visste korleis vi skulle halde ræva vår ute av fengsel, så var det han.
Heldigvis planla Van, Jolu og eg å møtast for kaffi neste kveld på favorittstaden vår i Mission etter skulen. Offisielt var det vårt vekentlege Harajuku Fun Madness-teammøte, men med spelet kansellert og Darryl borte, var det stort sett berre ei vekentleg gråteøkt, supplert med omtrent seks telefonsamtalar og IM-ar om dagen som gjekk slik: «Går det bra? Skjedde det verkeleg?» Det ville vere godt å ha noko anna å snakke om.
⁂
«Du er gal,» sa Vanessa. «Er du faktisk, heilt, verkeleg, på ordentleg gal, eller kva?»
Ho hadde dukka opp i jenteskuleuniformen sin fordi ho hadde måtta ta den lange vegen heim, heilt ned til San Mateo-brua og så tilbake opp til byen, med ein shuttlebuss-teneste som skulen hennar opererte. Ho hata å bli sett offentleg i utstyret sitt, som var heilt Sailor Moon – eit plisséskjørt og ein tunika og knesokkar. Ho hadde vore i dårleg humør heilt sidan ho kom til kafeen, som var full av eldre, kulare, mørke emo-kunststudentar som kniste i lattekoppane sine då ho dukka opp.
«Kva vil du eg skal gjere, Van?» sa eg. Eg byrja å bli irritert sjølv. Skulen var uuthaldeleg no som spelet var vekke, no som Darryl var sakna. Heile dagen, i skuletimane mine, trøysta eg meg med tanken på å sjå laget mitt, det som var att av det. No krangla vi.
«Eg vil at du skal slutte å utsetje deg sjølv for fare, M1k3y.» Håra på nakken min reiste seg. Jada, vi brukte alltid team-kallenamna våre på teammøte, men no som kallenamnet mitt òg var assosiert med Xnet-bruken min, skremde det meg å høyre det sagt høgt på ein offentleg stad.
«Ikkje bruk det namnet offentleg meir,» snerra eg.
Van rista på hovudet. «Det er akkurat det eg snakkar om. Du kan hamne i fengsel for dette, Marcus, og ikkje berre du. Mange folk. Etter det som skjedde med Darryl–»
«Eg gjer dette for Darryl!» Kunststudentar snudde seg for å sjå på oss, og eg senka stemma. «Eg gjer dette fordi alternativet er å la dei sleppe unna med alt saman.»
«Du trur du skal stoppe dei? Du er gal. Dei er regjeringa.»
«Det er framleis landet vårt,» sa eg. «Vi har framleis rett til å gjere dette.»
Van såg ut som om ho skulle til å gråte. Ho tok eit par djupe pust og reiste seg. «Eg fikser det ikkje, eg er lei for det. Eg kan ikkje sjå på at du gjer dette. Det er som å sjå ei bilulykke i sakte film. Du kjem til å øydeleggje deg sjølv, og eg elskar deg for mykje til å sjå det skje.» Ho bøygde seg ned og gav meg ein hard klem og eit hardt kyss på kinnet som trefte munnvika mi. «Pass på deg sjølv, Marcus,» sa ho. Munnen min brann der leppene hennar hadde pressa seg. Ho gav Jolu same behandlinga, men midt på kinnet. Så gjekk ho.
Jolu og eg stirde på kvarandre etter at ho hadde gått.
Eg la andletet i hendene. «Fanken,» sa eg til slutt.
Jolu klappa meg på ryggen og bestilte ein ny latte til meg. «Det går bra,» sa han.
«Ein skulle tru Van, av alle, ville forstå.» Halve familien til Van budde i Nord-Korea. Foreldra hennar gløymde aldri at dei hadde alle dei folka buande under ein gal diktator, ute av stand til å flykte til Amerika, slik foreldra hennar hadde gjort.
Jolu trekte på skuldrene. «Kanskje det er difor ho er så stressa. Fordi ho veit kor farleg det kan bli.»
Eg visste kva han snakka om. To av onklane til Van hadde hamna i fengsel og aldri dukka opp igjen.
«Ja,» sa eg. «Så kvifor var ikkje du på Xnet i går kveld?»
Eg var takksam for avsporinga. Eg forklarte alt for han, det bayesiske greiene og frykta mi for at vi ikkje kunne halde fram med å bruke Xnet slik vi hadde gjort utan å bli tekne. Han lytta ettertenksamt.
«Eg ser kva du meiner. Problemet er at viss det er for mykje krypto i internettilknytinga til nokon, vil dei skilje seg ut som uvanlege. Men viss du ikkje krypterer, vil du gjere det enkelt for skurkane å avlytte deg.»
«Ja,» sa eg. «Eg har prøvd å finne ut av det heile dagen. Kanskje vi kunne sakke ned tilknytinga, spreie ho over fleire folks kontoar –»
«Fungerer ikkje,» sa han. «For å få det sakte nok til å forsvinne i støyen, måtte du i praksis stengje ned nettverket, noko som ikkje er eit alternativ.»
«Du har rett,» sa eg. «Men kva anna kan vi gjere?»
«Kva om vi endra definisjonen av normal?»
Og det var difor Jolu fekk jobb hos Pigspleen då han var 12. Gje han eit problem med to dårlege løysingar, og han ville finne ut ei tredje, heilt annleis løysing basert på å kaste alle føresetnadene dine. Eg nikka ivrig. «Fortel vidare.»
«Kva om den gjennomsnittlege internettbrukaren i San Francisco hadde mykje meir krypto i sin gjennomsnittlege dag på internett? Viss vi kunne endre fordelinga slik at det er meir som femti-femti klartekst til chiffertekst, då ville brukarane som forsyner Xnet berre sjå normale ut.»
«Men korleis gjer vi det? Folk bryr seg berre ikkje nok om personvernet sitt til å surfe på nettet gjennom ei kryptert lenke. Dei ser ikkje kvifor det betyr noko om avlyttarar veit kva dei googlar etter.»
«Ja, men nettsider er små mengder trafikk. Viss vi fekk folk til å rutinemessig laste ned nokre få gigantiske krypterte filer kvar dag, ville det skape like mykje chiffertekst som tusenvis av nettsider.»
«Du snakkar om indienet,» sa eg.
«Nettopp,» sa han.
indienet – alltid med små bokstavar – var det som gjorde Pigspleen Net til ein av dei mest suksessrike uavhengige internettleverandørane i verda. Då dei store plateselskapa byrja å saksøkje fansen sin for å laste ned musikken deira, vart mange av dei uavhengige selskapa og artistane deira forferda. Korleis kan du tene pengar ved å saksøkje kundane dine? Grunnleggjaren av Pigspleen hadde svaret: ho opna ein avtale for alle artistar som ville jobbe med fansen sin i staden for å kjempe mot dei. Gje Pigspleen ein lisens til å distribuere musikken din til kundane sine, og dei ville gje deg ein del av abonnementsavgiftene basert på kor populær musikken din var. For ein indieartist er ikkje det store problemet piratkopiering, det er å vere ukjend: ingen bryr seg eingong nok om låtane dine til å stele dei. Det fungerte. Hundrevis av uavhengige artistar og selskap signerte med Pigspleen, og jo meir musikk det var, jo fleire fans bytte til å få internettenesta si frå Pigspleen, og jo meir pengar vart det for artistane. Innan eit år hadde internettleverandøren hundre tusen nye kundar, og no hadde den ein million til – meir enn halvparten av breibandstilknytingane i byen.
«Ei overhaling av indienet-koden har vore på planen min i månadsvis no,» sa Jolu. «Dei opphavlege programma vart skrivne veldig raskt og skittent, og dei kunne gjerast mykje meir effektive med litt arbeid. Men eg har berre ikkje hatt tid. Eit av punkta øvst på gjeremålslista har vore å kryptere tilknytingane, berre fordi Trudy likar det slik.» Trudy Doo var grunnleggjaren av Pigspleen. Ho var ein gamal San Francisco-pønklegende, songar/frontkvinne i det anarko-feministiske bandet Speedwhores, og ho var galen etter personvern. Eg kunne heilt tru at ho ville ha musikktjenesta si kryptert av prinsipp.
«Vil det vere vanskeleg? Altså, kor lang tid vil det ta?»
«Vel, det finst tonnevis av gratis kryptokode på nettet, sjølvsagt,» sa Jolu. Han gjorde det han gjorde når han grov seg ned i eit saftig kodeproblem – fekk det fjerne blikket, tromma med handflatene på bordet, slik at kaffien skvulpa over i skålene. Eg hadde lyst til å le – alt kunne vere øydelagt og dritt og skummelt, men Jolu ville skrive den koden.
«Kan eg hjelpe?»
Han såg på meg. «Kva, trur du ikkje eg klarer det?»
«Kva?»
«Eg meiner, du gjorde heile denne Xnet-greia utan eingong å fortelje meg det. Utan å snakke med meg. Eg tenkte på ein måte at du ikkje trengde hjelpa mi med desse tinga.»
Eg vart heilt paff. «Kva?» sa eg igjen. Jolu såg verkeleg forbanna ut no. Det var tydeleg at dette hadde plaga han lenge. «Jolu –»
Han såg på meg, og eg kunne sjå at han var rasande. Korleis hadde eg oversett dette? Gud, eg var ein slik idiot nokre gonger. «Høyr her, kompis, det er inga stor sak–» noko som tydelegvis betydde at det var ei veldig stor sak «– det er berre det at, du veit, du spurde aldri. Eg hatar DHS. Darryl var min ven òg. Eg kunne verkeleg ha hjelpt til med det.»
Eg ville stikke hovudet mellom knea. «Høyr Jolu, det var verkeleg dumt av meg. Eg gjorde det klokka to om natta. Eg var berre galen då det skjedde. Eg –» Eg kunne ikkje forklare det. Ja, han hadde rett, og det var problemet. Klokka hadde vore to om natta, men eg kunne ha snakka med Jolu om det neste dag eller dagen etter. Eg hadde ikkje gjort det fordi eg visste kva han ville seie – at det var eit stygt hack, at eg måtte tenkje det betre gjennom. Jolu fann alltid ut korleis han skulle gjere 2-om-natta-ideane mine om til ekte kode, men det han kom ut med var alltid litt annleis enn det eg hadde funne på. Eg ville ha prosjektet for meg sjølv. Eg hadde vorte heilt oppslukt av å vere M1k3y.
«Eg er lei for det,» sa eg til slutt. «Eg er verkeleg, verkeleg lei for det. Du har heilt rett. Eg vart berre stressa og gjorde noko dumt. Eg treng verkeleg hjelpa di. Eg kan ikkje få dette til å fungere utan deg.»
«Meiner du det?»
«Sjølvsagt meiner eg det,» sa eg. «Du er den beste kodaren eg kjenner. Du er eit jævla geni, Jolu. Det ville ha vore ei ære om du ville hjelpe meg med dette.»
Han tromma med fingrane litt meir. «Det er berre– Du veit. Du er leiaren. Van er den smarte. Darryl var… Han var din nestkommanderande, fyren som hadde alt organisert, som passa på detaljane. Å vere programmeraren, det var mi greie. Det føltes som om du sa du ikkje trengde meg.»
«Å, herregud, eg er ein slik idiot. Jolu, du er den best kvalifiserte personen eg kjenner til å gjere dette. Eg er verkeleg, verkeleg, verkeleg–»
«Greitt, allereie. Stopp. Fint. Eg trur deg. Vi er alle skikkeleg ute å køyre no. Så ja, sjølvsagt kan du hjelpe. Vi kan sikkert til og med betale deg – eg har eit lite budsjett for kontrakt-programmerarar.»
«Verkeleg?» Ingen hadde nokon gong betalt meg for å skrive kode.
«Jada. Du er sikkert god nok til å vere verdt det.» Han gliste og slo meg i skuldra. Jolu er for det meste veldig avslappa, difor hadde han skremt meg så mykje.
Eg betalte for kaffien, og vi gjekk ut. Eg ringde foreldra mine og lét dei vite kva eg gjorde. Mora til Jolu insisterte på å lage smørbrød til oss. Vi låste oss inne på rommet hans med datamaskina hans og koden for indienet, og vi la ut på ein av dei store, maratonlange programmeringssesjonane. Då familien til Jolu gjekk til sengs rundt 23:30, klarte vi å kidnappe kaffimaskina opp på rommet hans og gå intravenøst med vår magiske kaffibønneforsyning.
Viss du aldri har programmert ei datamaskin, burde du gjere det. Det finst ingenting liknande i heile verda. Når du programmerer ei datamaskin, gjer ho nøyaktig det du ber ho om. Det er som å designe ei maskin – kva som helst maskin, som ein bil, som ein kran, som ein gasshengsel for ei dør – ved hjelp av matematikk og instruksjonar. Det er awesome i ordets rette forstand: det kan fylle deg med age.
Ei datamaskin er den mest kompliserte maskina du nokon gong vil bruke. Den er laga av milliardar av mikrominiatyriserte transistorar som kan konfigurerast til å køyre kva som helst program du kan førestille deg. Men når du set deg ned ved tastaturet og skriv ei linje med kode, gjer dei transistorane det du seier dei skal. Dei fleste av oss vil aldri byggje ein bil. Så å seie ingen av oss vil nokon gong skape eit flysystem. Designe ei bygning. Planleggje ein by. Det er kompliserte maskiner, dei tinga, og dei er utilgjengelege for folk som deg og meg. Men ei datamaskin er, liksom, ti gonger meir komplisert, og den vil danse til kva som helst melodi du spelar. Du kan lære å skrive enkel kode på ein ettermiddag. Start med eit språk som Python, som vart skrive for å gje ikkje-programmerarar ein enklare måte å få maskina til å danse etter pipa si. Sjølv om du berre skriv kode i éin dag, éin ettermiddag, må du gjere det. Datamaskiner kan kontrollere deg, eller dei kan lette arbeidet ditt – viss du vil vere sjefen over maskinene dine, må du lære å skrive kode.
Vi skreiv mykje kode den kvelden.