Kapittel 11#
_Dette kapittelet er dedikert til University Bookstore ved University of Washington, der science fiction-avdelinga kan måle seg med mange spesialbutikkar, takka vere den skarpsynte, dedikerte science fiction-innkjøparen, Duane Wilkins. Duane er ein ekte science fiction-fan – eg møtte han første gong på World Science Fiction Convention i Toronto i 2003, og det syner seg i dei eklektiske og informerte vala som er utstilte i butikken. Ein god indikator på ein flott bokhandel er kvaliteten på «hylle-omtalane» – dei små pappbitane som er festa til hyllene med (vanlegvis handskrivne) personal-omdømme som hyllar eigenskapane til bøker du elles kunne ha gått glipp av. Personalet på University Bookstore har tydelegvis nytt godt av Duane si rettleiing, då hylle-omtalane på University Bookstore er utan sidestykke. The University Bookstore http://www4.bookstore.washington.edu/trade/ShowTitleUBS.taf?ActionArgTitle&ISBN=9780765319852 4326 University Way NE, Seattle, WA 98105 USA +1 800 335 READ
Jolu reiste seg.
«Det er her det startar, folkens. Det er slik vi veit kva side de er på. De er kanskje ikkje villige til å gå ut i gatene og bli arresterte for overtydingane dykkar, men viss de har overtydingar, vil dette la oss vite det. Dette vil skape tillitsveven som fortel oss kven som er inne og kven som er ute. Viss vi nokon gong skal få landet vårt tilbake, må vi gjere dette. Vi må gjere noko slikt.»
Nokon i publikum – det var Ange – hadde handa i vêret, og heldt ei ølflaske.
«Så kall meg dum, men eg forstår ikkje dette i det heile. Kvifor vil de at vi skal gjere dette?»
Jolu såg på meg, og eg såg tilbake på han. Det heile hadde verka så openbert då vi organiserte det.
«Xnet er ikkje berre ein måte å spele gratis spel på. Det er det siste opne kommunikasjonsnettverket i Amerika. Det er den siste måten å kommunisere på utan å bli snoka på av DHS. For at det skal fungere, må vi vite at personen vi snakkar med ikkje er ein spion. Det betyr at vi må vite at dei vi sender meldingar til er dei vi trur dei er.
«Det er der de kjem inn. De er alle her fordi vi stolar på dykk. Eg meiner, verkeleg stolar på dykk. Stolar på dykk med liva våre.»
Nokre av folka stønna. Det høyrdest melodramatisk og dumt ut.
Eg reiste meg igjen.
«Då bombene gjekk av,» sa eg, så steig noko smertefullt opp i brystet mitt. «Då bombene gjekk av, var vi fire som vart fanga oppe ved Market Street. Av ein eller annan grunn meinte DHS at det gjorde oss mistenkjelege. Dei trekte sekkar over hovuda våre, sette oss på eit skip og avhøyrde oss i dagevis. Dei audmjuka oss. Leika med sinna våre. Så lét dei oss gå.
«Alle unntatt éin person. Min beste ven. Han var med oss då dei plukka oss opp. Han var skadd og trengde legehjelp. Han kom aldri ut igjen. Dei seier dei aldri såg han. Dei sa at om vi nokon gong fortalde folk om dette, vil dei arrestere oss og få oss til å forsvinne. For alltid.»
Eg skalv. Skamma. Den fordømte skamma. Jolu hadde lyset på meg.
«Å, herregud,» sa eg. «De er dei første eg har fortalt dette til. Viss denne historia kjem ut, kan de banne på at dei vil vite kven som lak ho. De kan banne på at dei vil kome og banke på døra mi.» Eg tok nokre djupe pust til. «Det er difor eg melde meg frivillig på Xnet. Det er difor livet mitt, frå no av, handlar om å kjempe mot DHS. Med kvart einaste andedrag. Kvar einaste dag. Til vi er frie igjen. Kven som helst av dykk kan setje meg i fengsel no, om de vil.»
Ange rekte handa opp igjen. «Vi kjem ikkje til å sladre,» sa ho. «Aldri i livet. Eg kjenner så å seie alle her, og eg kan love deg det. Eg veit ikkje korleis ein skal vite kven ein skal stole på, men eg veit kven ein ikkje skal stole på: gamle folk. Foreldra våre. Vaksne. Når dei tenkjer på nokon som blir spionert på, tenkjer dei på nokon andre, ein skurk. Når dei tenkjer på nokon som blir fanga og sendt til eit hemmeleg fengsel, er det nokon andre – folk med mørkare hud, ungdomar, ein utlending.
«Dei gløymer korleis det er å vere på vår alder. Å vere gjenstand for mistanke heile tida! Kor mange gonger har du ikkje gått på bussen og fått kvart einaste menneske om bord til å gje deg eit blikk som om du nettopp hadde gurgla skit og flådd kvalpar?»
«Det som er verre, er at vaksne der ute blir yngre og yngre. Før i tida sa dei: ‘Stol aldri på nokon over 30.’ Eg seier: ‘Stol ikkje på ein einaste jævel over 25!’»
Det fekk fram ein latter, og ho lo òg. Ho var pen, på ein sånn rar, hesteaktig måte, med eit langt andlet og ein lang kjeve.
«De veit eg ikkje tullar, sant? Eg meiner, tenk over det. Kven valde desse klovnane? Kven lét dei invadere byen vår? Kven stemte for å setje kamera i klasseromma våre og følgje etter oss med skumle spionbrikker i reisekorta og bilane våre? Det var ikkje ein 16-åring. Vi er kanskje dumme, vi er kanskje unge, men vi er ikkje avskum.»
«Det vil eg ha på ei t-skjorte,» sa eg.
«Det hadde vore ei bra ei,» sa ho. Vi smilte til kvarandre.
«Kvar går eg for å få nøklane mine?» sa ho, og trekte fram telefonen sin.
«Vi gjer det der borte, på den avsidesliggjande staden ved holene. Eg tek deg med dit og set deg i gang, så gjer du di greie og tek med deg maskina rundt til venene dine for å få bilete av den offentlege nøkkelen din slik at dei kan signere han når dei kjem heim.» Eg heva stemma. «Å! Ein ting til! Herregud, eg kan ikkje tru eg gløymde dette. Slett dei bileta når de har tasta inn nøklane! Det siste vi vil ha, er ein Flickr-straum full av bilete av oss alle som konspirerer saman.»
Det kom nokre godmodige, nervøse latterkuler, så slo Jolu av lyset, og i det brå mørket kunne eg ikkje sjå noko. Gradvis tilpassa auga mine seg, og eg la i veg mot hola. Nokre gjekk bak meg. Ange. Eg snudde meg og smilte til ho, og ho smilte tilbake, lysande tenner i mørket.
«Takk for det,» sa eg. «Du var flott.»
«Meinte du det du sa om sekken over hovudet og alt?»
«Eg meinte det,» sa eg. «Det skjedde. Eg fortalde det ikkje til nokon, men det skjedde.» Eg tenkte på det eit augneblink. «Veit du, med all tida som har gått sidan, utan å seie noko, byrja det å kjennest som ein vond draum. Men det var ekte.» Eg stoppa og klatra opp i hola. «Eg er glad eg endeleg fortalde det til folk. Om eg hadde latt det gå lenger hadde eg byrja å tvile på mi eiga forstand.»
Eg sette opp laptopen på ein tørr steinbit og starta han frå DVD-en medan ho såg på. «Eg kjem til å starte han på nytt for kvar person. Dette er ei standard ParanoidLinux-plate, sjølv om eg antar du berre må ta mitt ord for det.»
«Pokker heller,» sa ho. «Dette handlar jo om tillit, ikkje sant?»
«Ja,» sa eg. «Tillit.»
Eg trekte meg litt tilbake medan ho køyrde nøkkelgeneratoren, og lytta til ho som tasta og bevega musa for å skape tilfeldigheit, lytta til bølgjeskvulpet, lytta til festlydane frå der ølet var. Ho kom ut av hola, berande på laptopen. På den, i enorme, kvite, lysande bokstavar, stod den offentlege nøkkelen hennar, fingeravtrykket og e-postadressa. Ho heldt skjermen opp ved sida av andletet sitt og venta medan eg tok fram telefonen min.
«Smil,» sa ho. Eg tok biletet og la kameraet tilbake i lomma. Ho vandra bort til festdeltakarane og lét kvar av dei ta bilete av ho og skjermen. Det var festleg. Moro. Ho hadde verkeleg mykje karisma – ein ville ikkje le av ho, ein ville berre le med ho. Og pokker heller, det var morosamt! Vi erklærte ein hemmeleg krig mot det hemmelege politiet. Kven i helvete trudde vi at vi var?
Slik gjekk det, gjennom den neste timen eller så, alle tok bilete og laga nøklar. Eg fekk møte alle der. Eg kjende mange av dei – nokre var inviterte av meg – og dei andre var vener av kompisane mine eller kompisane sine kompisar. Vi burde alle vere vener. Det var vi, innan natta var omme. Dei var alle gode folk.
Då alle var ferdige, gjekk Jolu for å lage ein nøkkel, og snudde seg så vekk med eit fårete glis. Eg var forbi sinnet mitt på han, derimot. Han gjorde det han måtte gjere. Eg visste at uansett kva han sa, ville han alltid vere der for meg. Og vi hadde vore gjennom DHS-fengselet saman. Van òg. Uansett kva, ville det binde oss saman for alltid.
Eg laga min nøkkel og gjekk kanossagang rundt gjengen, og lét alle ta eit bilete. Så klatra eg opp på den høge staden eg hadde snakka frå tidlegare og bad om merksemd frå alle.
«Det er mange som har merka seg at det er ein avgjerande feil i denne prosedyren: kva om denne laptopen ikkje kan stolast på? Kva om den i hemmelegheit tek opp instruksjonane våre? Kva om den spionerer på oss? Kva om José-Luis og eg ikkje kan stolast på?»
Fleire godmodige latterkuler. Litt varmare enn før, meir øl-prega.
«Eg meiner det,» sa eg. «Viss vi var på feil side, kunne dette fått oss alle – alle dykk – i store problem. Fengsel, kanskje.»
Latterkulene vart meir nervøse.
«Så det er difor eg skal gjere dette,» sa eg, og tok opp ein hammar eg hadde teke med frå verktøykassa til pappa. Eg la laptopen ned ved sida av meg på steinen og svinga hammaren, medan Jolu følgde svingen med lommelykta si. KRASJ – eg hadde alltid drøymt om å drepe ein laptop med ein hammar, og her stod eg og gjorde det. Det kjendest pornografisk godt. Og vondt. SMASH! Skjermpanelet fall av, knust i millionar av bitar, og avdekte tastaturet. Eg heldt fram med å slå på det, til tastaturet fall av, og avdekte hovudkortet og harddisken. KRASJ! Eg sikta rett på harddisken, og slo den med alt eg hadde. Det tok tre slag før dekselet sprakk, og avdekte dei skjøre media inni. Eg heldt fram med å slå til ingen bitar var større enn ein lighter, så la eg alt i ein søppelsekk.
Folkemengda jubla vilt – høgt nok til at eg faktisk vart bekymra for at nokon langt over oss kunne høyre det over bølgjeskvulpet og ringje politiet.
«Greitt!» ropte eg. «No, om de vil vere med meg, skal eg marsjere dette ned til sjøen og la det liggje i saltvatn i ti minutt.»
Eg fekk ingen med meg først, men så kom Ange fram og tok armen min i si varme hand og sa: «Det var vakkert,» i øyret mitt, og vi marsjerte ned til sjøen saman.
Det var heilt mørkt ved sjøen, og lumskt, sjølv med lommelyktene våre. Glatte, skarpe steinar som var vanskelege nok å gå på sjølv utan å prøve å balansere tre kilo knust elektronikk i ein plastpose. Eg glei ein gong og trudde eg skulle kutte meg opp, men ho fanga meg med eit overraskande sterkt grep og heldt meg oppreist. Eg vart dregen heilt inntil ho, nær nok til å kjenne parfymen hennar, som lukta som nye bilar. Eg elskar den lukta.
«Takk,» klarte eg å seie, og såg inn i dei store auga som vart endå større av dei mandige, svart-ramma brillene hennar. Eg kunne ikkje seie kva farge dei var i mørket, men eg gjetta noko mørkt, basert på det mørke håret hennar og den olivenfarga huda. Ho såg middelhavsk ut, kanskje gresk eller spansk eller italiensk.
Eg sette meg på huk og dyppa posen i sjøen, og lét den fylle seg med saltvatn. Eg klarte å gli litt og bli våt på skoen, eg banna og ho lo. Vi hadde knapt sagt eit ord sidan vi drog mot havet. Det var noko magisk i den ordlause stilla vår.
På det tidspunktet hadde eg kyssa totalt tre jenter i mitt liv, ikkje medrekna det augneblikket då eg kom tilbake til skulen og fekk ein heltevelkomst. Det er ikkje eit gigantisk tal, men det er heller ikkje eit bittelite eit. Eg har rimeleg jenteradar, og eg trur eg kunne ha kyssa ho. Ho var ikkje h4wt i tradisjonell forstand, men det er noko med ei jente og ei natt og ei strand, pluss at ho var smart og lidenskapeleg og engasjert.
Men eg kyssa ho ikkje, eller tok handa hennar. I staden hadde vi eit augneblink eg berre kan skildre som åndeleg. Bølgjeskvulpet, natta, sjøen og klippene, og pusten vår. Augneblikket strekte seg. Eg sukka. Dette hadde vore litt av ei reise. Eg hadde mykje tasting å gjere i kveld, med å leggje alle dei nøklane inn i nøkkelknippet mitt, signere dei og publisere dei signerte nøklane. Starte veven av tillit.
Ho sukka òg.
«La oss gå,» sa eg.
«Ja,» sa ho.
Vi gjekk tilbake. Det var ei god natt, den natta.
⁂
Jolu venta etterpå på at broren sin ven skulle kome og hente kjøleboksane sine. Eg gjekk saman med alle dei andre opp vegen til nærmaste Muni-stopp og gjekk om bord. Sjølvsagt brukte ingen av oss eit utstedt Muni-pass. På det tidspunktet klona Xnet-folka vanlegvis nokon andre sitt Muni-pass tre eller fire gonger om dagen, og tok på seg ein ny identitet for kvar tur.
Det var vanskeleg å halde seg roleg på bussen. Vi var alle litt fulle, og å sjå på andleta våre under dei skarpe busslysa var ganske latterleg. Vi vart ganske høglydte, og sjåføren brukte intercom-en sin til å be oss dempe oss to gonger, og sa så at vi måtte halde kjeft no med det same, elles ville han ringje politiet. Det fekk oss til å fnise igjen, og vi gjekk av i ein masse før han rakk å ringje politiet.
Vi var no i North Beach, og det var mange bussar, drosjar, BART-en ved Market Street, neonlysande klubbar og kafear til å splitte opp gruppa vår, så vi dreiv frå kvarandre.
Eg kom heim, fyrte opp Xbox-en min og byrja å taste inn nøklar frå skjermen på telefonen. Det var eit keisamt, hypnotisk arbeid. Eg var litt full, og det vogga meg inn i ein halvsøvn. Eg var nesten klar til å sovne då eit nytt IM-vindauge dukka opp.
herro!
Eg kjende ikkje att kallenamnet – spexgril – men eg hadde ein aning om kven som kunne stå bak det.
hei
tasta eg, forsiktig.
det er meg, frå i kveld
Så limte ho inn ein blokk med krypto. Eg hadde allereie lagt inn den offentlege nøkkelen hennar i nøkkelknippet mitt, så eg bad IM-klienten om å prøve å dekryptere koden med nøkkelen.
det er meg, frå i kveld
Det var ho!
Artig å møte deg her
tasta eg, krypterte det så med min private nøkkel og sende det av garde.
Det var flott å møte deg
tasta eg.
Du òg. Eg møter ikkje så mange smarte gutar som òg er søte og òg sosialt medvitne. Herregud, mann, du gjev ikkje ei jente mykje sjanse.
Hjartet mitt hamra i brystet.
Hallo? Bank bank? Er denne på? Eg vart ikkje fødd her, folkens, men eg døyr sikkert her. Ikkje gløym å tipse servitrisene, dei jobbar hardt. Eg er her heile veka.
Eg lo høgt.
Eg er her, eg er her. Ler for hardt til å taste, er alt
Vel, i det minste er IM-komedie-fu-en min framleis mektig. Um.
Det var verkeleg flott å møte deg òg
Ja, det er det vanlegvis. Kvar tek du meg med?
Tek deg med?
På vårt neste eventyr?
Eg hadde eigentleg ikkje planlagt noko
Oki, då tek EG DEG MED. Laurdag. Dolores Park. Ulovleg friluftskonsert. Ver der eller ver ein dodekaeder.
Vent, kva?
Les du ikkje eingong Xnet? Det er overalt. Har du nokon gong høyrt om Speedwhores?
Eg heldt på å kvelast. Det var bandet til Trudy Doo – som i Trudy Doo, kvinna som hadde betalt meg og Jolu for å oppdatere indienet-koden.
Ja, eg har høyrt om dei
Dei skal ha ein diger konsert, og dei har visst femti band på plakaten, skal setje opp på tennisbanane og ta med eigne forsterkar-lastebilar og rocke heile natta.
Eg følte det som om eg hadde budd under ein stein. Korleis hadde eg gått glipp av det? Det var ein anarkist-bokhandel på Valencia som eg nokre gonger gjekk forbi på veg til skulen, som hadde ein plakat av ein gamal revolusjonær ved namn Emma Goldman med teksten «Viss eg ikkje kan danse, vil eg ikkje vere ein del av revolusjonen din.» Eg hadde brukt all energien min på å finne ut korleis eg skulle bruke Xnet til å organisere dedikerte krigarar for å jamme DHS, men dette var så mykje kulare. Ein stor konsert – eg ante ikkje korleis ein skulle gjere noko slikt, men eg var glad nokon gjorde det. Og no som eg tenkte på det, var eg jævla stolt over at dei brukte Xnet til å gjere det.
⁂
Neste dag var eg ein zombie. Ange og eg hadde chatta – flørta – til klokka 4 om morgonen. Heldigvis for meg var det ein laurdag, og eg fekk sove ut, men mellom fyllesjuka og søvnmangelen var det vanskeleg å stable to tankar på føtene. Ved lunsjtid klarte eg å stå opp og kome meg ut på gatene. Eg subba ned mot tyrkaren for å kjøpe kaffien min – no til dags, viss eg var åleine, kjøpte eg alltid kaffien min der, som om tyrkaren og eg var del av ein hemmeleg klubb.
På vegen passerte eg mykje fersk graffiti. Eg likte Mission-graffiti; ofte kom den i enorme, frodige veggmåleri, eller sarkastiske kunststudent-sjablongar. Eg likte at taggarane i Mission berre heldt fram, rett under nasen på DHS. Ein annan type Xnet, antok eg – dei måtte ha all slags måtar å vite kva som skjedde på, kvar ein kunne få tak i måling, kva kamera som fungerte. Nokre av kameraa hadde vorte spraymåla over, la eg merke til. Kanskje dei brukte Xnet!
Måla i tre meter høge bokstavar på sida av gjerdet til ein bilverkstad stod dei dryppande orda: STOL IKKJE PÅ NOKON OVER 25. Eg stoppa. Hadde nokon forlate «festen» min i går kveld og kome hit med ein boks måling? Mange av dei folka budde i nabolaget.
Eg henta kaffien min og tok ein liten spasertur rundt i byen. Eg tenkte heile tida at eg burde ringje nokon, sjå om dei ville sjå ein film eller noko. Slik pleidde det å vere på ein lat laurdag som denne. Men kven skulle eg ringje? Van snakka ikkje med meg, eg trur ikkje eg var klar til å snakke med Jolu, og Darryl – vel, eg kunne ikkje ringje Darryl.
Eg henta kaffien min og gjekk heim og søkte litt rundt på bloggane på Xnet. Desse anonabloggane kunne ikkje sporast til forfattaren – med mindre forfattaren var dum nok til å setje namnet sitt på det – og det var mange av dei. Dei fleste var upolitiske, men mange var det ikkje. Dei snakka om skular og urettferda der. Dei snakka om politiet. Tagging.
Det viste seg at det hadde vore planar for konserten i parken i vekevis. Den hadde hoppa frå blogg til blogg, og vorte ei fullverdig rørsle utan at eg la merke til det. Og konserten heitte Stol ikkje på nokon over 25.
Vel, det forklarte kvar Ange fekk det frå. Det var eit bra slagord.
⁂
Måndag morgon bestemte eg meg for at eg ville sjekke ut den anarkistiske bokhandelen igjen, sjå om eg kunne få tak i ein av dei Emma Goldman-plakatane. Eg trengde påminninga. Eg tok ein omveg ned til 16th og Mission på veg til skulen, så opp til Valencia og over. Butikken var stengd, men eg fekk opningstidene frå døra og sjekka at dei framleis hadde den plakaten oppe.
Då eg gjekk nedover Valencia, vart eg forbløffa over å sjå kor mykje av STOL IKKJE PÅ NOKON OVER 25-greiene det var. Halvparten av butikkane hadde STOL IKKJE PÅ-varer i vindauga: matboksar, babydoll-t-skjorter, pennal, trucker-capsar. Hipster-butikkane har vorte raskare og raskare, sjølvsagt. Etter kvart som nye memar sveiper over nettet i løpet av ein dag eller to, har butikkane vorte flinkare til å setje varer i vindauga som passar. Ein morosam liten youtube-video av ein fyr som skyt seg sjølv opp med jet-pakkar laga av kolsyrevatn ville lande i innboksen din på måndag, og tysdag kunne du kjøpe t-skjorter med stillbilete frå videoen. Men det var utruleg å sjå noko ta spranget frå Xnet til hasjsjappene. Slitne designarjeans med slagordet skrive med forsiktig vidaregåande-kulepennblekk. Broderte merke.
Gode nyheiter spreier seg raskt.
Det stod skrive på tavla då eg kom til samfunnsfagtimen til Ms. Galvez. Vi sat alle ved pultane våre og smilte til det. Det verka som det smilte tilbake. Det var noko djupt oppmuntrande med ideen om at vi alle kunne stole på kvarandre, at fienden kunne identifiserast. Eg visste det ikkje var heilt sant, men det var heller ikkje heilt usant.
Ms. Galvez kom inn, retta på håret, sette ned SkuleBoka si på kateteret og slo ho på. Ho tok opp krittet og snudde seg mot tavla. Vi lo alle saman. Godmodig, men vi lo. Ho snudde seg rundt og lo, ho òg. «Inflasjonen har råka slagord-skrivarane i nasjonen, ser det ut til. Kor mange av dykk veit kvar denne frasen kjem frå?»
Vi såg på kvarandre. «Hippiar?» sa nokon, og vi lo. Hippiar er overalt i San Francisco, både dei gamle steine typane med gigantiske, lurvete skjegg og batikk-klede, og den nye typen, som er meir opptekne av å kle seg ut og kanskje spele hacky-sack enn å protestere mot noko.
«Vel, ja, hippiar. Men når vi tenkjer på hippiar i dag, tenkjer vi berre på kleda og musikken. Klede og musikk var tilfeldige i forhold til hovuddelen av det som gjorde den tida, sekstitalet, viktig.
«De har høyrt om borgarrettsrørsla for å få slutt på segregering, kvite og svarte born som dykk som reiste med bussar inn i sørstatane for å registrere svarte veljarar og protestere mot offisiell statsrasisme. California var ein av hovudstadene der borgarrettsleiarane kom frå. Vi har alltid vore litt meir politiske enn resten av landet, og dette er òg ein del av landet der svarte har kunna få dei same fagforeinings-fabrikkjobbane som kvite, så dei hadde det litt betre enn slektningane sine i sør.
«Studentane ved Berkeley sende ein jamn straum av fridomsryttarar sørover, og dei rekrutterte dei frå informasjonsbord på campus, ved Bancroft og Telegraph Avenue. De har sikkert sett at det framleis er bord der den dag i dag.»
«Vel, campusen prøvde å stengje dei ned. Rektoren for universitetet forbaud politisk organisering på campus, men borgarrettsungdommane ville ikkje stoppe. Politiet prøvde å arrestere ein fyr som delte ut litteratur frå eit av desse borda, og dei sette han i ein varebil, men 3000 studentar omringa varebilen og nekta å la han rikke seg. Dei ville ikkje la dei ta denne guten i fengsel. Dei stod på taket av varebilen og heldt talar om det første grunnlovstillegget og ytringsfridom.»
«Det galvaniserte ytringsfridomsrørslene. Det var starten på hippiane, men det var òg der meir radikale studentrørsler kom frå. Black power-grupper som Black Panthers – og seinare homofiles rettsgrupper som Pink Panthers, òg. Radikale kvinnegrupper, til og med ‘lesbiske separatistar’ som ville avskaffe menn heilt! Og yippiane. Nokre som har høyrt om yippiane?»
«Leviterte ikkje dei Pentagon?» sa eg. Eg hadde ein gong sett ein dokumentar om dette.
Ho lo. «Det hadde eg gløymt, men ja, det var dei! Yippiane var som veldig politiske hippiar, men dei var ikkje alvorlege på den måten vi tenkjer på politikk i dag. Dei var veldig leikne. Spøkefuglar. Dei kasta pengar inn på New York-børsen. Dei sirkla rundt Pentagon med hundrevis av demonstrantar og sa ein magisk formel som skulle levitere det. Dei fann opp ein fiktiv type LSD som du kunne spraye på folk med vasspistolar og skaut kvarandre med det og lata som dei var steine. Dei var morosame, og dei laga bra TV – ein yippie, ein klovn kalla Wavy Gravy, fekk hundrevis av demonstrantar til å kle seg ut som julenissen slik at kameraa ville vise politibetjentar som arresterte og drog vekk julenissen på nyheitene den kvelden, og dei mobiliserte mange folk.
«Dykkar store augneblink var den demokratiske nasjonalkonvensjonen i 1968, der dei oppfordra til demonstrasjonar for å protestere mot Vietnamkrigen. Tusenvis av demonstrantar strøymde til Chicago, sov i parkane og demonstrerte kvar dag. Dei hadde mange bisarre stunt det året, som å stille ein gris kalla Pigasus som presidentkandidat. Politiet og demonstrantane slost i gatene – det hadde dei gjort mange gonger før, men Chicago-politiet var ikkje smarte nok til å la journalistane vere i fred. Dei banka opp journalistane, og journalistane hemna seg ved å endeleg vise kva som verkeleg skjedde på desse demonstrasjonane, slik at heile landet såg borna sine bli brutalt slått ned av Chicago-politiet. Dei kalla det eit ‘politi-opprør.’
«Yippiane elska å seie: ‘Stol aldri på nokon over 30.’ Dei meinte at folk som var fødde før ei viss tid, då Amerika hadde kjempa mot fiendar som nazistane, aldri kunne forstå kva det betydde å elske landet sitt nok til å nekte å kjempe mot vietnamesarane. Dei trudde at innan du fylte 30, ville haldningane dine vere frosne, og du kunne aldri forstå kvifor ungane på den tida gjekk ut i gatene, droppa ut, freaka ut.
«San Francisco var nullpunktet for dette. Revolusjonære armear vart grunnlagde her. Nokre av dei sprengde bygningar eller rana bankar for saka si. Mange av dei ungane voks opp til å bli meir eller mindre normale, medan andre enda opp i fengsel. Nokre av universitets-dropoutane gjorde fantastiske ting – til dømes Steve Jobs og Steve Wozniak, som grunnla Apple Computers og fann opp PC-en.»
Eg vart verkeleg engasjert i dette. Eg visste litt av det, men eg hadde aldri høyrt det fortalt slik. Eller kanskje det aldri hadde betydd så mykje som det gjorde no. Plutseleg verka ikkje dei teite, høgtidelege, vaksne gatedemonstrasjonane så teite lenger. Kanskje det var rom for den typen handling i Xnet-rørsla.
Eg rekte opp handa. «Vann dei? Vann yippiane?»
Ho gav meg eit langt blikk, som om ho tenkte over det. Ingen sa eit ord. Vi ville alle høyre svaret.
«Dei tapte ikkje,» sa ho. «Dei imploderte på ein måte litt. Nokre av dei hamna i fengsel for narkotika eller andre ting. Nokre endra meining og vart jappar og reiste rundt og heldt føredrag om kor dumme dei hadde vore, og snakka om kor bra grådigheit var og kor dumme dei hadde vore.
«Men dei endra verda. Krigen i Vietnam tok slutt, og den typen konformitet og ukritisk lydnad som folk hadde kalla patriotisme, gjekk av moten på ein stor måte. Rettane til svarte, kvinner og homofile kom langt. Rettane til latinoar, funksjonshemma, heile borgarrettstradisjonen vart skapt eller styrkt av desse folka. Dagens protestrørsle er den direkte etterkomaren av desse kampane.»
«Eg kan ikkje tru du snakkar om dei slik,» sa Charles. Han lente seg så langt fram i setet at han nesten stod, og det spisse, tynne andletet hans hadde vorte raudt. Han hadde våte, store auge og store lepper, og når han vart oppglødd, såg han litt ut som ein fisk.
Ms. Galvez stivna litt, så sa ho: «Sei det du tenkjer på, Charles.»
«De har nettopp skildra terroristar. Verkelege terroristar. Dei sprengde bygningar, sa De. Dei prøvde å øydeleggje børsen. Dei banka opp politi, og stoppa politi frå å arrestere folk som braut lova. Dei angreip oss!»
Ms. Galvez nikka langsamt. Eg kunne sjå ho prøvde å finne ut korleis ho skulle handtere Charles, som verka sprekkeferdig og klar til å eksplodere.
«Charles påpeiker noko viktig. Yippiane var ikkje utanlandske agentar, dei var amerikanske statsborgarar. Når du seier: ‘Dei angreip oss,’ må du finne ut kven ‘dei’ og ‘oss’ er. Når det er dine eigne landsmenn–»
«Tull!» ropte han. Han stod no. «Vi var i krig då. Desse karane gav hjelp og støtte til fienden. Det er lett å seie kven som er oss og kven som er dei: viss du støttar Amerika, er du oss. Viss du støttar dei som skyt på amerikanarar, er du dei.»
«Er det nokon andre som vil kommentere dette?»
Fleire hender fór i vêret. Ms. Galvez gav dei ordet. Nokre peika på at grunnen til at vietnamesarane skaut på amerikanarar, var at amerikanarane hadde flydd til Vietnam og byrja å springe rundt i jungelen med våpen. Andre meinte at Charles hadde eit poeng, at folk ikkje burde få lov til å gjere ulovlege ting. Alle hadde ein god debatt, unntatt Charles, som berre ropte til folk og avbraut dei når dei prøvde å få fram poenga sine. Ms. Galvez prøvde å få han til å vente på tur eit par gonger, men han ville ikkje høyre.
Eg slo opp noko på SkuleBoka mi, noko eg visste eg hadde lese før. Eg fann det. Eg reiste meg. Ms. Galvez såg forventningsfullt på meg. Dei andre følgde blikket hennar og vart stille. Sjølv Charles såg på meg etter ei stund, dei store, våte auga hans brann av hat mot meg.
«Eg ville lese noko,» sa eg. «Det er kort. ‘Regjeringar er innstifta blant menneske, og får si rettferdige makt frå samtykket til dei som blir styrte, slik at når ei kva som helst regjeringsform blir øydeleggjande for desse føremåla, er det folket si rett å endre eller avskaffe ho, og å innstifte ei ny regjering, og leggje grunnlaget sitt på slike prinsipp, og organisere makta si i slik form, som for dei ser ut til å mest sannsynleg vil fremje deira tryggleik og lukke.’»