Kapittel 19#
_Dette kapittelet er dedikert til MIT Press Bookshop, ein butikk eg har besøkt på kvar einaste tur til Boston dei siste ti åra. MIT er sjølvsagt ein av dei legendariske opphavsnodane for global nerdekultur, og campus-bokhandelen lever opp til dei utrulege forventningane eg hadde då eg først sette foten der. I tillegg til dei fantastiske titlane utgitt av MIT Press, er bokhandelen ein tur gjennom dei mest spennande høgteknologiske publikasjonane i verda, frå hacker-fanziner som 2600 til feite akademiske antologiar om videospeldesign. Dette er ein av butikkane der eg må spørje dei om å postlegge kjøpa mine heim, fordi dei ikkje passar i kofferten min. MIT Press Bookstore http://web.mit.edu/bookstore/www/ Building E38, 77 Massachusetts Ave., Cambridge, MA USA 02139-4307 +1 617 253 5249
Slik var meldinga eg sette saman for masseutsending:
VampMob I MORGON
Dette er eit laivspel. Du er invitert til å delta. Ta med alle du stolar på.
Viss du er ein gothar, kle deg for å imponere. Viss du ikkje er ein gothar, finn ein gothar og lån nokre klede. Tenk vampyr.
Spelet startar klokka 08:00 presis. PRESIS. Ver der og klar til å bli delt inn i lag. Spelet varer i 30 minutt, så du vil ha god tid til å kome deg på skulen etterpå.
Stad vil bli avslørt i morgon. Send din offentlege nøkkel på e-post til m1k3y@littlebrother.pirateparty.org.se og sjekk meldingane dine klokka 7 for oppdateringa. Om det ikkje fungerer for deg, sjekk Xnet-bloggane klokka 7:30 for oppdateringar.
Reglar for VampMob:
Alle startar som Dødelege. Éin person er ein Vampyr. Kven som er Vampyr er hemmeleg.
Vampyrar bit Dødelege ved å ta lett på skuldra deira. Når du blir biten, blir du ein Vampyr. Den siste Dødelege som står att vinn.
Vampyrar kan ikkje springe. Dei kan gå fort. Dødelege kan springe.
Vampyrar kan ikkje bite ein Dødeleg som ser dei. Den Dødelege må sjå vekk.
Vampyrar kan fryse ein Dødeleg på staden ved å få augekontakt. Den Dødelege kan ikkje bevege seg før Vampyren ser vekk.
Kven som helst kan late som dei er ein Vampyr. Kven som helst kan late som dei er ein Dødeleg. Du kan ikkje vite kven som er kven, så ver paranoid. Ver veldig paranoid.
Dette spelet blir spela på æressystemet. Poenget er å ha det gøy og leve ut vampyren i deg, ikkje å vinne.
Det finst eit sluttspel som vil bli spreidd munnleg etter kvart som vinnarane byrjar å dukke opp. Spel-leiarane vil starte ein kviskrekampanje blant spelarane når tida er inne. Sprei kviskringa så raskt du kan og sjå etter teiknet.
M1k3y
bit bit bit bit bit!
Vi hadde håpa at hundre menneske ville vere villige til å spele VampMob. Vi hadde sendt ut omtrent to hundre invitasjonar kvar. Men då eg sette meg rett opp klokka 4 om morgonen og greip Xbox-en min, var det 400 svar der. Fire hundre.
Eg mata adressene inn i roboten og sneik meg ut av huset. Eg gjekk ned trappene, lytta til faren min som snorka og mora mi som rulla seg over i senga si. Eg låste døra bak meg.
Klokka 04:15 om morgonen var Potrero Hill like stille som i grava. Kun fjerne trafikklydar og ein og anna bil som kraup seg forbi. Eg stoppa ved ein minibank og tok ut 320 dollar i tjuesetlar, rulla dei saman og la ein strikk rundt dei, og stappa rullen i ei glidelåslomme lågt på låret av vampyrbuksene mine.
Eg hadde på meg kappa mi igjen, og ei rysjeskjorte, og smokingbukser som hadde vorte modifiserte til å ha nok lommer til å bere alle småsakene mine. Eg hadde på meg spisse støvlar med sølvskalle-spenner, og eg hadde tupert håret mitt til ei svart løvetannsky rundt hovudet. Ange hadde med seg kvit sminke og hadde lova å leggje eyeliner og svart neglelakk på meg. Kvifor i helvete ikkje? Når var neste gong eg skulle få leike utkleding slik?
Ange møtte meg framfor huset sitt. Ho hadde ryggsekken sin på, ho òg, og nettingstrømper, ein rysjete gotisk lolita-tenestejentekjole, kvit ansiktsmåling, forseggjort kabuki-augemakeup, og fingrane og halsen hennar drypte av sølvsmykke.
«Du ser flott ut!» sa vi til kvarandre i kor, så lo vi stille og sneik oss av garde gjennom gatene, med sprayboksar i lommene.
⁂
Då eg såg utover Civic Center, tenkte eg på korleis det ville sjå ut når 400 VampMob-deltakarar samla seg. Eg forventa dei om ti minutt, framfor rådhuset. Den store plassen krydde allereie av pendlarar som elegant gjekk rundt dei heimlause som tigga der. Eg har alltid hata Civic Center. Det er ei samling av enorme kremkake-bygningar: tinghus, museum og offentlege bygningar som rådhuset. Fortaua er breie, bygningane er kvite. I turistguidane til San Francisco klarer dei å fotografere det slik at det ser ut som Epcot Center, futuristisk og strengt. Men på bakkenivå er det skite og ekkelt. Heimlause søv på alle benkane. Distriktet er tomt innan klokka 18, bortsett frå fyllikar og narkomane, for med berre éin type bygning der, er det ingen legitim grunn for folk å henge rundt etter at kontora stenger.
Men om du vil fange alle som pendlar til sentrum, er det der du gjer det. Klokka 8 om morgonen kom tusenvis av menneske opp trappene, gjekk ned trappene, steig inn og ut av drosjar og på og av bussar. Dei vart klemde gjennom DHS-kontrollpostar ved dei ulike offentlege bygningane, og dirigerte rundt aggressive tiggarar. Dei lukta alle av sjampoane og parfymane sine, ferske ut av dusjen og pansra i arbeidsdressane sine, svingande med laptopvesker og stresskoffertar. Klokka 8 var Civic Center forretningssentralen.
Og her kom vampyrane.
Eit par dusin kom nedover Van Ness, eit par dusin kom oppover Market. Fleire kom frå den andre sida av Market. Fleire kom opp frå Van Ness. Dei smatt rundt sida av bygningane, med kvit ansiktsmåling og svart eyeliner, svarte klede, skinnjakker, enorme, tunge støvlar. Fingerlause nettinghanskar. Dei byrja å fylle plassen. Nokre av forretningsfolka gav dei forbigåande blikk og såg så vekk, og ville ikkje sleppe desse raringane inn i sine personlege tankeprosessar medan hovudet flaumde over med driten dei skulle vasse gjennom i åtte timar til.
Vampyrane gjekk rundt, usikre på når spelet skulle starte. Dei samla seg i store grupper, som eit oljesøl i revers, alt dette svarte samla seg på éin stad. Mange av dei hadde på seg gamaldagse hattar, bowlers og flosshattar. Mange av jentene var i fulle, elegante gotiske lolita-tenestejentekostyme med enorme platåsko.
Eg prøvde å anslå talet. 200. Så, fem minutt seinare, var det 300. 400. Dei strøymde framleis inn. Vampyrane hadde teke med seg vener.
Nokon greip meg i ræva. Eg snudde meg rundt og såg Ange, som lo så hardt at ho måtte halde seg i låra, bøygd i to. «Sjå på dei alle, mann, sjå på dei alle!» gispa ho. Plassen var dobbelt så folksam som den hadde vore for nokre minutt sidan. Eg ante ikkje kor mange Xnet-folk det var, men iallfall 1000 av dei hadde nettopp dukka opp på den vesle festen min. Herregud.
DHS- og SFPD byrja å gå rundt, snakke i radioane sine og klynge seg saman. Eg høyrde ei fjern sirene. «Greitt,» sa eg, og rista Ange i armen. «Greitt, la oss gå.» Vi smatt begge inn i folkemengda, og så snart vi møtte vår første vampyr, sa vi begge høgt: «Bit bit bit bit bit!»
Offeret mitt var ei forbløffa – men søt – jente med edderkoppnett teikna på hendene og utsmetta maskara som rann nedover kinna. Ho sa: «Fanken,» og gjekk vekk, og anerkjende at eg hadde teke ho. Ropet «bit bit bit bit bit» hadde forvirra dei andre vampyrane i nærleiken. Nokre av dei angreip kvarandre, andre gjekk i dekning, og gøymde seg. Eg hadde offeret mitt for augeblinken, så eg sneik meg vekk, og brukte vanlege folk som dekning. Rundt meg var ropet «bit bit bit bit bit!» og rop og latter og banning. Lyden spreidde seg som ein virus gjennom folkemengda. Alle vampyrane visste at spelet var i gang, og dei byrja å spele.
Sluttspel: når politiet beordrar oss til å spreie oss, lat som de har vorte gassa. Sei det vidare.
Eg gjentok det to gonger, og jenta eg hadde fortalt det til, lo og gav meg eit smil. «Å, det er genialt,» sa ho.
«Kva sa eg?»
«Sluttspel: når politiet beordrar oss til å spreie oss, lat som de har vorte gassa. Sei det vidare. Kva sa eg?»
«Rett,» sa eg. «Sei det vidare.» Ho smelta inn i folkemengda. Eg greip ein annan vampyr. Eg sa det vidare. Han gjekk av garde for å seie det vidare.
Ein stad i folkemengda visste eg at Ange gjorde det same. Ein stad i folkemengda kunne det vere infiltratørar, falske Xnet-folk, men kva kunne dei gjere med denne kunnskapen? Det var ikkje som om politiet hadde noko val. Dei kom til å beordre oss til å spreie oss. Det var garantert.
Eg måtte kome meg til Ange. Planen var å møtast ved Grunnleggjar-statuen på plassen, men å nå den kom til å bli vanskeleg. Folkemengda bevega seg ikkje lenger, den bølgja, som mobben hadde gjort på veg ned til BART-stasjonen den dagen bombene gjekk. Eg kjempa for å kome meg gjennom den akkurat då PA-anlegget under helikopteret slo seg på.
«DETTE ER SIKKERHEITSDEPARTEMENTET. DE ER BEORDRA TIL Å SPREIE DYKK UMIDDELBART.»
Rundt meg fall hundrevis av vampyrar til bakken, greip seg til strupen, klorte seg i auga, og gispa etter luft. Det var lett å late som ein vart gassa, vi hadde alle hatt god tid til å studere opptaka av dei pepperspraysky-råka festdeltakarane i Mission Dolores Park.
«SPREI DYKK UMIDDELBART.» Eg fall til bakken, verna sekken min, og strekte meg rundt til den raude baseball-capsen som var bretta inn i linninga på buksene mine. Eg smelte den på hovudet, greip så tak i strupen min og laga forferdelege brekningslydar.
Dei einaste som framleis stod, var dei vanlege folka, lønnsmottakarane som berre hadde prøvd å kome seg på jobb. Eg såg meg rundt så godt eg kunne på dei medan eg hosta og gispa.
«DETTE ER DHS. DE ER BEORDRA TIL Å SPREIE DYKK UMIDDELBART. SPREI DYKK UMIDDELBART.» Guds stemme fekk innvolane mine til å verke. Eg kjende den i jekslane og i lårbeina og i ryggrada. Lønnsmottakarane var redde. Dei bevega seg så fort dei kunne, men i ingen spesiell retning. Helikoptera verka å vere rett over hovudet uansett kvar ein stod. Politiet vassa no inn i folkemengda, og dei hadde teke på seg hjelmane. Nokre hadde skjold. Nokre hadde gassmasker. Eg gispa hardare.
Så byrja lønnsmottakarane å springe. Eg ville sannsynlegvis ha sprunge, eg òg. Eg såg ein fyr rive av seg ei jakke til 500 dollar og surre den rundt andletet før han sette kursen sørover mot Mission, berre for å snuble og gå på trynet. Banninga hans blanda seg med hostelydane. Dette skulle ikkje skje – hostelydane skulle berre skremme folk og forvirre dei, ikkje skape panikk og starte ein stormløp. No var det skrik, skrik eg kjende altfor godt att frå kvelden i parken. Det var lyden av folk som var livredde, som sprang på kvarandre medan dei desperat prøvde å kome seg unna.
Og så kom flyalarmen.
Eg hadde ikkje høyrt lyden sidan bombene gjekk av, men eg kom aldri til å gløyme den. Den skar gjennom meg, gjekk rett i ballane og gjorde beina mine til gelé på vegen. Den fekk meg til å ville springe vekk i panikk. Eg kom meg på beina, med den raude capsen på hovudet, og tenkte berre på éin ting: Ange. Ange og Grunnleggjar-statuen.
Alle var på beina no, og sprang i alle retningar, skrikande. Eg skubba folk ut av vegen, heldt fast i sekken og capsen, på veg mot Grunnleggjar-statuen. Masha leita etter meg, eg leita etter Ange. Ange var der ute.
Eg skubba og banna. Gav nokon ein olboge. Nokon landa så hardt på foten min at eg kjende noko seie knas, og eg skubba han så han fall. Han prøvde å reise seg, og nokon trakka på han. Eg skubba og pressa.
Så strekte eg ut armen for å skubbe nokon andre, og sterke hender greip tak i handleddet og olbogen min i ei flytande rørsle og drog armen min bak på ryggen. Det kjendest som om skuldra mi skulle bli riven ut av ledd, og eg bøygde meg umiddelbart dobbelt, hylande, ein lyd som knapt var høyrleg over larmen frå folkemengda, duringa frå helikoptera, ulinga frå sirenene.
Eg vart reist opp att av dei sterke hendene bak meg, som styrte meg som ei marionettdokke. Grepet var så perfekt at eg ikkje eingong kunne tenkje på å vri meg. Eg kunne ikkje tenkje på støyen eller helikopteret eller Ange. Alt eg kunne tenkje på var å bevege meg slik personen som heldt meg ville eg skulle bevege meg. Eg vart snudd rundt slik at eg stod andlet til andlet med personen.
Det var ei jente med eit andlet som var skarpt og gnagar-aktig, halvt skjult av eit gigantisk par solbriller. Over solbrillene, ein mopp av knallrosa hår, som stakk ut i alle retningar.
«Du!» sa eg. Eg kjende ho. Ho hadde teke eit bilete av meg og trua med å sladre på meg til skulkepatruljen. Det hadde vore fem minutt før alarmane starta. Ho hadde vore den eine, nådelaus og listig. Vi hadde begge sprunge frå den staden i Tenderloin då sirena ljoma bak oss, og vi hadde begge vorte plukka opp av politiet. Eg hadde vore fiendtleg, og dei hadde bestemt at eg var ein fiende.
Ho – Masha – vart deira allierte.
«Hallo, M1k3y,» kveste ho i øyret mitt, så nært som ein elskar. Ein gysning fór oppetter ryggen min. Ho sleppte armen min, og eg rista den.
«Herregud,» sa eg. «Du!»
«Ja, eg,» sa ho. «Gassen kjem ned om omtrent to minutt. La oss kome oss i veg.»
«Ange – kjærasten min – er ved Grunnleggjar-statuen.»
Masha såg utover folkemengda. «Ingen vits,» sa ho. «Det er håplaust om vi går den vegen. Gassen kjem ned om to minutt, i tilfelle du ikkje fekk det med deg første gongen.»
Eg stoppa å bevege meg. «Eg drar ikkje utan Ange,» sa eg.
Ho trekte på skuldrene. «Som du vil,» ropte ho i øyret mitt. «Det er di grav.»
Ho byrja å presse seg gjennom folkemengda, vekk, nordover, mot sentrum. Eg heldt fram med å presse meg mot Grunnleggjar-statuen. Eit sekund seinare var armen min tilbake i det forferdelege låsegrepet, og eg vart svinga rundt og driven framover.
«Du veit for mykje, din dust,» sa ho. «Du har sett andletet mitt. Du blir med meg.»
Eg skreik til ho, kjempa til det kjendest som om armen min skulle brekke, men ho pressa meg framover. Den såre foten min var rein tortur for kvart steg, skuldra mi kjendest som ho skulle brekke.
Med ho som brukte meg som rambukk, gjorde vi god framgang gjennom folkemengda. Støyen frå helikoptera endra seg, og ho gav meg eit hardare dytt. «SPRING!» ropte ho. «Her kjem gassen!»
Lyden frå folkemengda endra seg òg. Hostelydane og skrikelydane vart mykje, mykje høgare. Eg hadde høyrt den tonehøgda før. Vi var tilbake i parken. Gassen regna ned. Eg heldt pusten og sprang.
Vi kom oss ut av folkemengda, og ho sleppte armen min. Eg rista den. Eg halta så fort eg kunne opp fortauet medan folkemengda tynna ut. Vi var på veg mot ei gruppe DHS-politi med opprørsskjold og hjelmar og masker. Då vi nærma oss dei, bevega dei seg for å blokkere oss, men Masha heldt opp ein legitimasjon, og dei smelta vekk som om ho var Obi Wan Kenobi som sa: «Dette er ikkje dei droidane de leitar etter.»
«Din fordømte tispe,» sa eg medan vi fór oppover Market Street. «Vi må tilbake til Ange.»
Ho snurpa leppene og rista på hovudet. «Eg føler med deg, kompis. Eg har ikkje sett kjærasten min på månader. Han trur sikkert eg er død. Krigens lagnad. Går vi tilbake for Ange-mor, er vi daude. Om vi held fram, har vi ein sjanse. Så lenge vi har ein sjanse, har ho ein sjanse. Dei ungane kjem ikkje alle til Gitmo. Dei tek sikkert nokre hundre inn til avhøyr og sender resten heim.»
Vi gjekk no oppover Market Street, forbi strippeklubbane der dei små leirane av uteliggjarar og narkomane sat, og stinka som opne toalett. Masha guida meg til ein liten alkove i den stengde døra til ein av strippestadene. Ho trekte av seg jakka og vrengte ho – fôret var eit dempa stripemønster, og med saumane på jakka omvendt, hang den annleis. Ho tok fram ei ull-huve frå lomma og trekte den over håret, og lét den danne ein kjekk, skeiv topp. Så tok ho fram nokre sminkefjernar-serviettar og byrja å jobbe med andletet og neglene. På eit minutt var ho ei anna kvinne.
«Kostymeskift,» sa ho. «Din tur. Kast skoa, kast jakka, kast capsen.» Eg såg poenget hennar. Politiet kom til å sjå veldig nøye på alle som såg ut som dei hadde vore ein del av VampMob. Eg kasta capsen heilt – eg hadde aldri likt baseballcapsar. Så stappa eg jakka i sekken min og fann fram ein langarma t-skjorte med eit bilete av Rosa Luxemburg på og trekte den over den svarte t-skjorta mi. Eg lét Masha tørke av sminka mi og reinse neglene, og eit minutt seinare var eg rein.
«Slå av telefonen din,» sa ho. «Har du nokon arphid-brikker på deg?»
Eg hadde studentkortet mitt, minibankkortet mitt, Fast Pass-kortet mitt. Alt gjekk inn i ein sølvfarga pose ho heldt fram, som eg kjende att som ein radiosikker Faraday-pose. Men då ho putta dei i lomma si, innsåg eg at eg nettopp hadde overlevert ID-en min til ho. Viss ho var på den andre sida…
Omfanget av det som nettopp hadde skjedd byrja å søkke inn. I tankane mine hadde eg førestilt meg å ha Ange med meg på dette punktet. Ange ville gjort det to mot éin. Ange ville hjelpt meg å sjå om noko var gale. Om Masha ikkje var alt ho sa ho var.
«Putt desse småsteinane i skoa dine før du tek dei på–»
«Det går bra. Eg forstua foten. Ingen program for gangelagsattkjenning vil oppdage meg no.»
Ho nikka éin gong, ein proff til ein annan, og slengde på seg sekken. Eg tok min, og vi gjekk. Heile omkledinga tok mindre enn eit minutt. Vi såg ut som og gjekk som to ulike personar.
Ho såg på klokka si og rista på hovudet. «Kom igjen,» sa ho. «Vi må rekke møtestaden vår. Ikkje tenk på å springe, heller. Du har to val no. Meg, eller fengsel. Dei kjem til å analysere opptaka frå den mobben i dagevis, men når dei er ferdige, vil kvart andlet i den gå inn i ein database. Vår avreise vil bli notert. Vi er begge ettersøkte kriminelle no.»
⁂
Ho fekk oss vekk frå Market Street i neste kvartal, og svinga tilbake inn i Tenderloin. Eg kjende dette nabolaget. Det var her vi hadde vore på jakt etter eit ope WiFi-aksesspunkt den dagen, då vi spelte Harajuku Fun Madness.
«Kvar skal vi?» sa eg.
«Vi skal haike,» sa ho. «Hald kjeft og la meg konsentrere meg.»
Vi gjekk fort, og sveitten rann nedover andletet mitt frå under håret, fossa nedover ryggen og glei ned i sprekken på ræva og låra mine. Foten min gjorde verkeleg vondt, og eg såg gatene i San Francisco rase forbi, kanskje for siste gong, nokon gong.
Det hjelpte ikkje at vi gjekk i oppoverbakke, på veg mot sona der det lurvete Tenderloin-distriktet gir veg for dei skyhøge eigedomsprisane på Nob Hill. Pusten min kom i ujamne gisp. Ho førte oss for det meste opp smale smug, og brukte dei store gatene berre for å kome frå eitt smug til det neste.
Vi var akkurat i ferd med å gå inn i eit slikt smug, Sabin Place, då nokon kom bak oss og sa: «Stopp.» Stemmen var full av ondskapsfull glede. Vi stoppa og snudde oss.
Ved munningen av smuget stod Charles, iført eit halvhjarta VampMob-antrekk med svart t-skjorte og jeans og kvit ansiktsmåling. «Hallo, Marcus,» sa han. «Skal du ein stad?» Han smilte eit stort, vått glis. «Kven er kjærasten din?»
«Kva vil du, Charles?»
«Vel, eg har hengt på det forræderske Xnet heilt sidan eg såg deg dele ut DVD-ar på skulen. Då eg høyrde om VampMob-en din, tenkte eg at eg skulle bli med og henge i utkanten, berre for å sjå om du dukka opp og kva du gjorde. Veit du kva eg såg?»
Eg sa ingenting. Han hadde telefonen i handa, retta mot oss. Tok opp. Kanskje klar til å ringje 911. Ved sida av meg hadde Masha vorte heilt stille.
«Eg såg deg leie heile greia. Og eg tok det opp, Marcus. Så no skal eg ringje politiet, og vi skal vente her på dei. Og så skal du i pløyg-deg-opp-ræva fengsel, i lang, lang tid.»
Masha tok eit steg fram.
«Stopp der, jente,» sa han. «Eg såg deg få han vekk. Eg såg alt–»
Ho tok endå eit steg fram og nappa telefonen ut av handa hans, medan ho strekte den andre handa bak seg og tok fram ei open lommebok.
«DHS, din dust,» sa ho. «Eg er DHS. Eg har følgt denne tullingen tilbake til meisterane hans for å sjå kvar han drog. Det var det eg heldt på med. No har du øydelagt det. Vi har eit namn for det. Vi kallar det ‘hindring av nasjonal tryggleik.’ Du kjem til å høyre den frasen mykje oftare.»
Charles tok eit steg bakover, med hendene halde opp framfor seg. Han hadde vorte endå bleikare under sminka. «Kva? Nei! Eg meiner – eg visste ikkje! Eg prøvde å hjelpe!»
«Det siste vi treng, er ein gjeng high school-junior-G-menn som ‘hjelper’, kompis. Du kan fortelje det til dommaren.»
Han flytta seg tilbake igjen, men Masha var rask. Ho greip handleddet hans og vrei han inn i det same judogrepet ho hadde hatt meg i nede ved Civic Center. Handa hennar dukka tilbake i lommene og kom ut med ei plaststripe, ei handjern-stripe, som ho raskt vira rundt handledda hans.
Det var det siste eg såg då eg stakk av garde.
⁂
Eg kom meg så langt som til den andre enden av smuget før ho tok meg igjen, og takla meg bakfrå og sende meg i bakken. Eg kunne ikkje bevege meg særleg fort, ikkje med den vonde foten og vekta av sekken. Eg gjekk ned med eit hardt andletsplant og sklei, og slipte kinnet mitt mot den skitne asfalten.
«Herregud,» sa ho. «Du er ein fordømt idiot. Du trudde vel ikkje på det, gjorde du?»
Hjartet mitt dundra i brystet. Ho låg oppå meg, og langsamt lét ho meg reise meg.
«Må eg leggje deg i handjern, Marcus?»
Eg kom meg på beina. Eg hadde vondt overalt. Eg ville døy.
«Kom igjen,» sa ho. «Det er ikkje langt no.»
⁂
‘Det’ viste seg å vere ein flyttebil i ei sidegate på Nob Hill, ein semitrailer på storleik med ein av dei allestadsverande DHS-lastebilane som framleis dukka opp på gatehjørna i San Francisco, fulle av antenner.
Denne, derimot, sa «Three Guys and a Truck Moving» på sida, og dei tre karane var høgst til stades, og gjekk inn og ut av ei høg leilegheitsbygning med ein grøn markise. Dei bar på møblar, pent merka esker, og lasta dei éin om gongen på lastebilen og pakka dei forsiktig der.
Ho gjekk oss rundt kvartalet éin gong, tydelegvis misnøgd med noko, så, på neste runde, fekk ho augekontakt med mannen som vakta varebilen, ein eldre svart fyr med nyrebelte og tunge hanskar. Han hadde eit snilt andlet, og han smilte til oss då ho førte oss raskt og nonsjalant opp dei tre trappetrinna til lastebilen og inn i djupet. «Under det store bordet,» sa han. «Vi har late litt plass vere att til dykk der.»
Lastebilen var meir enn halvfull, men det var ein smal korridor rundt eit enormt bord med eit vattert teppe kasta over det og bobleplast vira rundt beina.
Masha trekte meg under bordet. Det var klamt og stille og støvete der under, og eg undertrykte eit nys medan vi krøkte oss saman blant eskene. Plassen var så trong at vi låg oppå kvarandre. Eg trur ikkje Ange ville ha passa inn der.
«Tispe,» sa eg, og såg på Masha.
«Hald kjeft. Du burde sleike støvlene mine i takksemd. Du ville ha hamna i fengsel innan ei veke, to på det meste. Ikkje Gitmo-ved-bukta. Syria, kanskje. Eg trur det var dit dei sende dei dei verkeleg ville få til å forsvinne.»
Eg la hovudet på knea og prøvde å puste djupt.
«Kvifor skulle du gjere noko så dumt som å erklære krig mot DHS uansett?»
Eg fortalde ho. Eg fortalde ho om å ha vorte arrestert, og eg fortalde ho om Darryl.
Ho klappa på lommene sine og fann fram ein telefon. Det var Charles sin. «Feil telefon.» Ho fann fram ein annan telefon. Ho slo den på, og lyset frå skjermen fylte den vesle fortet vårt. Etter å ha fiksa litt, viste ho den til meg.
Det var biletet ho hadde teke av oss, like før bombene smalt. Det var biletet av Jolu og Van og meg og –
Darryl.
Eg heldt i handa mi bevis på at Darryl hadde vore med oss minutt før vi alle hamna i DHS si varetekt. Bevis på at han hadde vore i live og frisk og i vårt selskap.
«Du må gje meg ein kopi av dette,» sa eg. «Eg treng det.»
«Når vi kjem til LA,» sa ho, og nappa telefonen tilbake. «Når du har vorte briefa om korleis du skal vere ein flyktning utan å få begge rævene våre fanga og sende til Syria. Eg vil ikkje at du skal få redningsidear om denne karen. Han er trygg nok der han er – førebels.»
Eg tenkte på å prøve å ta den frå ho med makt, men ho hadde allereie demonstrert sin fysiske dugleik. Ho må ha svart belte eller noko.
I mørkret sat vi og lytta til dei tre karane som lasta lastebilen med eske etter eske, batt ting fast, og stønna av anstrenginga. Eg prøvde å sove, men klarte det ikkje. Masha hadde ikkje noko slikt problem. Ho snorka.
Det skein framleis lys gjennom den smale, blokkerte korridoren som førte til den friske lufta utanfor. Eg stirde på det, gjennom skumringa, og tenkte på Ange.
Mi Ange. Håret hennar som strauk skuldrene hennar då ho snudde hovudet frå side til side, og lo av noko eg hadde gjort. Andletet hennar då eg såg ho sist, då ho fall i folkemengda på VampMob. Alle dei folka på VampMob, som folka i parken, nede og vridande seg, DHS som rykte inn med batongar. Dei som forsvann.
Darryl. Fanga på Treasure Island, sting i sida, teken ut av cella for endelause rundar med avhøyr om terroristane.
Faren til Darryl, ruinert og fyllesjuk, ubarbert. Utsliten og i uniforma si, «for bileta». Gråtande som ein liten gut.
Min eigen far, og måten han hadde endra seg på etter at eg forsvann til Treasure Island. Han hadde vore like knust som faren til Darryl, men på sin eigen måte. Og andletet hans, då eg fortalde han kvar eg hadde vore.
Det var då eg visste at eg ikkje kunne stikke.
Det var då eg visste at eg måtte bli og kjempe.
⁂
Pusten til Masha var djup og regelmessig, men då eg strekte sakte som ein isbre i lomma hennar for å hente telefonen, snufsa ho litt og rørte på seg. Eg fraus til og pusta knapt på to heile minutt, og talde tusen-og-éin tusen-og-to.
Sakte vart pusten hennar djupare igjen. Eg trekte telefonen fri frå jakkelomma hennar éin millimeter om gongen, fingrane og armen skalv av anstrenginga ved å bevege meg så langsamt.
Så hadde eg den, ein liten, avlang sak.
Eg snudde meg for å gå mot lyset, då eg fekk eit glimt av eit minne: Charles, som heldt fram telefonen sin, vrikka den mot oss, og hånte oss. Det hadde vore ein avlang telefon, sølvfarga, dekt av logoane til eit dusin selskap som hadde subsidiert kostnaden av telefonen gjennom telefonselskapet. Det var den typen telefon der du måtte høyre på ein reklame kvar gong du ringde.
Det var for mørkt til å sjå telefonen tydeleg i lastebilen, men eg kunne kjenne den. Var det firmadekal på sidene? Ja? Ja. Eg hadde nettopp stole Charles sin telefon frå Masha.
Eg snudde meg langsamt rundt igjen, sakte, og langsamt, langsamt, sakte, strekte eg meg tilbake i lomma hennar. Hennar telefon var større og meir klumpete, med eit betre kamera og kven veit kva anna?
Eg hadde vore gjennom dette ein gong før – det gjorde det litt enklare. Millimeter for millimeter igjen, lirka eg den laus frå lomma hennar, og stoppa to gonger då ho snufsa og rykte til.
Eg hadde telefonen fri frå lomma hennar, og eg var i ferd med å rygge vekk då handa hennar skaut ut, rask som ein slange, og greip handleddet mitt, hardt, fingertuppane mol mot dei små, ømme beina under handa mi.
Eg gispa og stirde inn i Masha sine vidopne, stirande auge.
«Du er ein slik idiot,» sa ho, i ein konverserande tone, og tok telefonen frå meg, og trykte på tastaturet med den andre handa. «Korleis hadde du tenkt å låse opp denne igjen?»
Eg svelgde. Eg kjende bein gni mot kvarandre i handleddet. Eg beit meg i leppa for å hindre at eg ropte ut.
Ho heldt fram med å taste med den andre handa. «Er det dette du trudde du skulle sleppe unna med?» Ho viste meg biletet av oss alle, Darryl og Jolu, Van og meg. «Dette biletet?»
Eg sa ingenting. Handleddet mitt kjendest som det skulle knuse.
«Kanskje eg berre burde slette det, fjerne freistinga frå din veg.» Den frie handa hennar rørte seg meir. Telefonen spurde ho om ho var sikker, og ho måtte sjå på den for å finne den rette knappen.
Det var då eg rørte på meg. Eg hadde framleis telefonen til Charles i den andre handa, og eg slo den ned på den knusande handa hennar så hardt eg kunne, og slo knokane mine i bordet over. Eg slo handa hennar så hardt at telefonen knuste, og ho hylte og handa hennar vart slapp. Eg var framleis i rørsle, og strekte meg etter den andre handa hennar, etter den no ulåste telefonen hennar med tommelen framleis klar over OK-knappen. Fingrane hennar spasma i den tomme lufta då eg nappa telefonen ut av handa hennar.
Eg bevega meg ned den smale korridoren på hender og kne, på veg mot lyset. Eg kjende hendene hennar klaske mot føtene og anklane mine to gonger, og eg måtte skubbe til side nokre av eskene som hadde murt oss inne som ein farao i ei grav. Nokre av dei fall ned bak meg, og eg høyrde Masha stønne igjen.
Den rullande lastebildøra stod no på gløtt, og eg stupte mot den, og sklei ut. Trappa var fjerna, og eg fann meg sjølv hengande over vegen, og glei med hovudet først ned i den, og slo hovudet i den svarte asfalten med eit dunk som ringde i øyra mine som ein gongong. Eg kravla meg på beina, heldt i støtfangaren, og drog desperat ned i dørhandtaket, og smelte den att. Masha skreik inne – eg må ha treft fingertuppane hennar. Eg følte det som om eg skulle kaste opp, men eg gjorde det ikkje.
Eg sat hengelåsen på bilen i staden.