Kapittel 5#
Dette kapittelet er dedikert til Secret Headquarters i Los Angeles, min absolutte favoritt-teikneseriebutikk i heile verda. Den er liten og selektiv med kva den har på lager, og kvar gong eg går inn, går eg ut med tre eller fire samlingar eg aldri hadde høyrt om under armen. Det er som om eigarane, Dave og David, har den utrulege evna til å føresjå nøyaktig kva eg ser etter, og dei legg det fram for meg sekund før eg går inn i butikken. Eg oppdaga omtrent tre fjerdedelar av favoritt-teikneseriane mine ved å vandre inn på SHQ, gripe noko interessant, søkke ned i ein av dei komfortable stolane, og finne meg sjølv transportert til ei anna verd. Då mi andre novellesamling, OVERCLOCKED, kom ut, samarbeidde dei med den lokale illustratøren Martin Cenreda om å lage ein gratis mini-teikneserie basert på Printcrime, den første historia i boka. Eg forlét LA for omtrent eit år sidan, og av alle tinga eg saknar med byen, er Secret Headquarters heilt på toppen av lista. Secret Headquarters: http://www.thesecretheadquarters.com/ 3817 W. Sunset Boulevard, Los Angeles, CA 90026+1 323 666 2228
Men det var Van, og ho gret, og klemte meg så hardt at eg ikkje fekk puste. Eg brydde meg ikkje. Eg klemte ho tilbake, med andletet mitt gravlagd i håret hennar.
«Du er OK!» sa ho.
«Eg er OK,» klarte eg å seie.
Ho sleppte meg til slutt, og eit anna par armar slo seg rundt meg. Det var Jolu! Dei var begge der. Han kviskra, «Du er trygg, bror,» i øyret mitt og klemte meg endå hardare enn Vanessa hadde gjort.
Då han sleppte, såg eg meg rundt. «Kvar er Darryl?» spurde eg.
Dei såg på kvarandre. «Kanskje han framleis er i lastebilen,» sa Jolu.
Vi snudde oss og såg på lastebilen i enden av smuget. Det var ein umerkt, kvit 18-hjuling. Nokre hadde allereie teke inn den vesle klapptrappa. Baklysa glødde raudt, og lastebilen rulla bakover mot oss, og gav frå seg ein jamn pip, pip, pip.
«Vent!» ropte eg då han akselererte mot oss. «Vent! Kva med Darryl?» Lastebilen kom nærare. Eg heldt fram med å rope. «Kva med Darryl?»
Jolu og Vanessa hadde kvar sin arm på meg og drog meg vekk. Eg kjempa imot dei og ropte. Lastebilen køyrde ut av smuget, rygga ut i gata, snudde seg nedoverbakke og køyrde vekk. Eg prøvde å springe etter han, men Van og Jolu ville ikkje sleppe meg.
Eg sette meg ned på fortauet, la armane rundt knea mine og gret. Eg gret og gret og gret, høge hulk som eg ikkje hadde gjort sidan eg var ein liten gut. Dei ville ikkje stoppe. Eg klarte ikkje å slutte å skjelve.
Vanessa og Jolu fekk meg på beina og flytta meg litt lenger opp i gata. Dei sett meg ned på ein benk på eit busstopp. Dei gret begge to, dei òg, og vi heldt om kvarandre ei stund, og eg visste vi gret for Darryl, som ingen av oss nokon gong forventa å sjå igjen.
⁂
Vi var nord for Chinatown, i den delen der det byrjar å bli North Beach, eit nabolag med ein klase neonlysande strippeklubbar og den legendariske motkultur-bokhandelen City Lights, der beat-rørsla vart grunnlagd på 1950-talet. Eg kjende denne delen av byen godt. Foreldra mine sin favoritt-italienske restaurant var her, og dei likte å ta meg med hit for store tallerkenar med linguini og enorme fjell med italiensk is med kandiserte fiken og dødelege små espressoar etterpå.
No var det ein annan stad, ein stad der eg smakte fridom for første gong på det som verka som ein æve. Vi sjekka lommene våre og fann nok pengar til å få eit bord på ein av dei italienske restaurantane, ute på fortauet, under ein markise. Den vakre servitrisa tente ein gassvarmar med ein grill-lighter, tok bestillingane våre og gjekk inn. Kjensla av å gje ordrar, av å kontrollere min eigen skjebne, var den mest fantastiske tingen eg nokon gong hadde følt.
«Kor lenge var vi der inne?» spurde eg.
«Seks dagar,» sa Vanessa.
«Eg fekk fem,» sa Jolu.
«Eg talde ikkje.»
«Kva gjorde dei med dykk?» sa Vanessa. Eg ville ikkje snakke om det, men dei såg begge på meg. Då eg først byrja, kunne eg ikkje stoppe. Eg fortalde dei alt, til og med då eg vart tvinga til å pisse på meg, og dei tok alt inn i stillheit. Eg tok ein pause då servitrisa leverte brusen og venta til ho var utanfor rekkevidde, så avslutta eg.
I forteljinga fjerna det seg. Mot slutten kunne eg ikkje seie om eg overdriv sanninga eller om eg gjorde det heile mindre ille. Minna mine sumde som små fiskar eg nappa etter, og nokre gonger smatt dei ut av grepet mitt.
Jolu rista på hovudet. «Dei var harde mot deg, kompis,» sa han. Han fortalde oss om opphaldet sitt der. Dei hadde avhøyrt han, for det meste om meg, og han hadde halde fram med å fortelje dei sanninga, og heldt seg til ei enkel framstilling av fakta om den dagen og om venskapen vår. Dei hadde fått han til å repetere det om og om igjen, men dei hadde ikkje leika med hovudet hans slik dei hadde gjort med meg. Han hadde ete måltida sine i ei messe med ein haug med andre folk, og fått tid i eit TV-rom der dei viste fjorårets storfilmar på video.
Historia til Vanessa var berre litt annleis. Etter at ho hadde gjort dei sinte ved å snakke med meg, hadde dei teke kleda hennar og fått ho til å gå i eit sett med oransje fengselsoverallar. Ho hadde vorte etterlaten i cella si i to dagar utan kontakt, sjølv om ho fekk mat regelmessig. Men for det meste var det det same som for Jolu: dei same spørsmåla, gjentekne igjen og igjen.
«Dei hata verkeleg deg,» sa Jolu. «Dei var verkeleg ute etter deg. Kvifor?»
Eg kunne ikkje førestille meg kvifor. Så hugsa eg.
Du kan samarbeide, eller du kan angre veldig, veldig bittert.
«Det var fordi eg ikkje ville låse opp telefonen min for dei, den første kvelden. Det var difor dei peika meg ut.» Eg kunne ikkje tru det, men det fanst inga anna forklaring. Det hadde vore rein vondskap. Tanken svirra i hovudet mitt. Dei hadde gjort alt det berre som straff for at eg hadde trassa autoriteten deira. Eg hadde vore redd. No var eg sint. «Dei jævlane,» sa eg, mjukt. «Dei gjorde det for å hemne seg fordi eg var frekk.»
Jolu banna, og så slapp Vanessa laus på koreansk, noko ho berre gjorde når ho var verkeleg, verkeleg sint.
«Eg skal ta dei,» kviskra eg, og stirde på brusen min. «Eg skal ta dei.»
Jolu rista på hovudet. «Du kan ikkje det, veit du. Du kan ikkje kjempe imot det der.»
⁂
Ingen av oss hadde særleg lyst til å snakke om hemn då. I staden snakka vi om kva vi skulle gjere vidare. Vi måtte heim. Batteria på telefonane våre var døde, og det var årevis sidan dette nabolaget hadde hatt telefonkioskar. Vi måtte berre heim. Eg tenkte til og med på å ta ein drosje, men det var ikkje nok pengar mellom oss til å gjere det mogleg.
Så vi gjekk. På hjørnet putta vi nokre myntar i ein aviskiosk for San Francisco Chronicle og stoppa for å lese førsteseksjonen. Det hadde gått fem dagar sidan bombene gjekk av, men det var framleis over heile førstesida.
Dama med den strenge frisyren hadde snakka om at «brua» hadde vorte sprengd, og eg hadde berre antatt at ho snakka om Golden Gate-brua, men eg tok feil. Terroristane hadde sprengd Bay Bridge.
«Kvifor i helvete skulle dei sprenge Bay Bridge?» sa eg. «Golden Gate er jo den som er på alle postkorta.» Sjølv om du aldri har vore i San Francisco, er sjansen stor for at du veit korleis Golden Gate ser ut: det er den store, raudoransje hengebrua som svingar seg dramatisk frå den gamle militærbasen kalla Presidio til Sausalito, der alle dei søte vinlandsbyane ligg, med duftlysbutikkar og kunstgalleri. Ho er utruleg pittoresk, og ho er praktisk talt symbolet for delstaten California. Viss du dreg til Disneyland California Adventure-parken, er det ein replika av ho rett innanfor portane, med ein monorail som køyrer over. Så eg antok naturlegvis at viss du skulle sprenge ei bru i San Francisco, så var det den du ville sprenge.
«Dei vart sikkert skremde vekk av alle kameraa og greiene,» sa Jolu. «Nasjonalgarden sjekkar alltid bilar i begge endar, og det er alle dei sjølvmordsgjerdene og alt det tullet langs heile brua.» Folk har hoppa frå Golden Gate sidan ho opna i 1937 – dei slutta å telje etter det tusande sjølvmordet i 1995.
«Ja,» sa Vanessa. «Pluss at Bay Bridge faktisk går ein stad.» Bay Bridge går frå sentrum av San Francisco til Oakland og derifrå til Berkeley, bydelane i East Bay som er heimen til mange av folka som bur og jobbar i byen. Det er ein av dei få delane av Bay Area der ein vanleg person har råd til eit hus som er stort nok til å verkeleg strekkje seg ut i, og det er også universitetet og ein del lettindustri der borte. Bybanen går under bukta og bind saman dei to byane, òg, men det er Bay Bridge som har mesteparten av trafikken. Golden Gate var ei fin bru viss du var turist eller ein rik pensjonist som budde ute i vinlandet, men ho var for det meste til pynt. Bay Bridge er – var – arbeidshesten blant San Fransisco-bruene.
Eg tenkte på det eit minutt. «De har rett, folkens,» sa eg. «Men eg trur ikkje det er alt. Vi held fram med å oppføre oss som om terroristar angrip landemerke fordi dei hatar landemerke. Terroristar hatar ikkje landemerke eller bruer eller fly. Dei vil berre øydeleggje ting og gjere folk redde. Skape terror. Så sjølvsagt gjekk dei etter Bay Bridge etter at Golden Gate fekk alle dei kameraa – etter at flyplassar fekk alle metalldetektorar og røntgenmaskiner.» Eg tenkte litt meir på det, og stirde tomt på bilane som rulla nedover gata, på folka som gjekk på fortaua, på byen rundt meg. «Terroristar hatar ikkje fly eller bruer. Dei elskar terror.» Det var så openbert at eg ikkje kunne tru eg aldri hadde tenkt på det før. Eg antar at det å bli behandla som ein terrorist i nokre dagar var nok til å klarne tankane mine.
Dei to andre stirde på meg. «Eg har rett, ikkje sant? Alt dette tullet, alle røntgenmaskinene og ID-sjekkane, dei er alle ubrukelege, er dei ikkje?»
Dei nikka langsamt.
«Verre enn ubrukelege,» sa eg, stemma mi steig og sprakk. «Fordi dei enda opp med oss i fengsel, med Darryl–» Eg hadde ikkje tenkt på Darryl sidan vi sette oss ned, og no kom det tilbake til meg, vennen min, sakna, forsvunnen. Eg slutta å snakke og beit tennene saman.
«Vi må fortelje det til foreldra våre,» sa Jolu.
«Vi må skaffe oss ein advokat,» sa Vanessa.
Eg tenkte på å fortelje historia mi. På å fortelje verda kva som hadde hendt meg. På videoane som utan tvil ville kome ut, av meg som gret, redusert til eit krypande dyr. «Vi kan ikkje fortelje dei noko,» sa eg, utan å tenkje.
«Kva meiner du?» sa Van.
«Vi kan ikkje fortelje dei noko,» gjentok eg. «De høyrde ho. Viss vi snakkar, kjem dei tilbake for oss. Dei kjem til å gjere med oss det dei gjorde med Darryl.»
«Du tullar,» sa Jolu. «Du vil at vi skal –»
«Eg vil at vi skal kjempe imot,» sa eg. «Eg vil halde meg fri så eg kan gjere det. Om vi går ut der og plaprar, vil dei berre seie at vi er ungar, at vi finn det på. Vi veit ikkje eingong kvar vi vart haldne! Ingen vil tru oss. Så, ein dag, kjem dei for oss.
«Eg fortel foreldra mine at eg var i ein av dei leirane på den andre sida av bukta. Eg kom over for å møte dykk der, og vi vart stranda, og kom oss laus først i dag. Dei sa i avisene at folk framleis vandra heim frå dei.»
«Eg kan ikkje gjere det,» sa Vanessa. «Etter det dei gjorde med deg, korleis kan du eingong tenkje på å gjere det?»
«Det skjedde med meg, det er poenget. Dette er mellom meg og dei, no. Eg skal slå dei, eg skal finne Darryl. Eg kjem ikkje til å ta dette liggjande. Men så snart foreldra våre er involverte, er det slutt for oss. Ingen vil tru oss, og ingen vil bry seg. Viss vi gjer det på min måte, vil folk bry seg.»
«Kva er din måte?» sa Jolu. «Kva er planen din?»
«Eg veit ikkje enno,» innrømde eg. «Gje meg til i morgon tidleg, gje meg i det minste det.» Eg visste at når dei først hadde halde det hemmeleg i ein dag, måtte det vere ein hemmelegheit for alltid. Foreldra våre ville vere endå meir skeptiske viss vi plutseleg «hugsa» at vi hadde vorte haldne i eit hemmeleg fengsel i staden for å ha vorte tekne vare på i ein flyktningleir.
Van og Jolu såg på kvarandre.
«Eg ber berre om ein sjanse,» sa eg. «Vi finn på historia undervegs, får ho på plass. Gje meg éin dag, berre éin dag.»
Dei to andre nikka dystert, og vi la i veg nedoverbakke igjen, på veg heimover. Eg budde på Potrero Hill, Vanessa budde i North Mission og Jolu budde i Noe Valley – tre vidt forskjellige nabolag nokre få minutts gange frå kvarandre.
Vi gjekk rundt svingen inn på Market Street og stoppa brått. Gata var barrikadert i kvart hjørne, tverrgatene var reduserte til ei enkelt fil, og parkert langs heile Market Street stod store, umerkte semitrailerar som den som hadde frakta oss, med hetter over hovudet, vekk frå skipskaien og til Chinatown. Kvar av dei hadde tre ståltrinn som førte ned frå baksida, og dei sumde av aktivitet då soldatar, folk i dress og politi gjekk inn og ut av dei. Dresskledde hadde små merke på jakkeslaga, og soldatane skanna dei medan dei gjekk inn og ut – trådlause autorisasjonsmerke. Då vi gjekk forbi ein, fekk eg eit blikk på det, og såg den velkjende logoen: DHS – Sikkerheitsdepartementet. Soldaten såg at eg stirde og stirde hardt tilbake, og glodde på meg. Eg tok hintet og gjekk vidare. Eg skilde lag med gjengen ved Van Ness. Vi klamra oss til kvarandre og gret og lova å ringje kvarandre.
Gåturen tilbake til Potrero Hill har ei enkel rute og ei vanskeleg rute, sistnemnde tek deg over nokre av dei brattaste bakkane i byen, den typen du ser biljakter på i actionfilmar, med bilar som får luft under hjula medan dei svevar over toppen. Eg tek alltid den vanskelege vegen heim. Det er berre bustadgater, og dei gamle viktorianske husa dei kallar «painted ladies» avdei dei har prangande, forseggjorte målte fasader, og små hagar i front med duftande blomar og høgt gras. Huskattar stirar på deg frå hekkar, og det er nesten ingen heimlause.
Det var så stille i dei gatene at det fekk meg til å ønskje at eg hadde teke den andre ruta, gjennom Mission, som er … støyande er truleg det beste ordet for det. Høglydt og livleg. Mange bråkete fyllikar og sinte crackhovud og medvitslause narkomane, og også mange familiar med barnevogner, gamle damer som sladrar på trappene, lowriders med rånebilar som dunkar thumpa-thumpa-thumpa nedover gatene. Det var hipsterar og mørke emo-kunststudentar og til og med eit par gamle pønkarar, gamle karar med ølmage som bula ut under Dead Kennedys-skjortene. Også dragqueens, sinte gjengungdommar, graffitikunstnarar og forvirra gentrifiserarar som prøvde å ikkje bli drepne medan eigedomsinvesteringane deira modna.
Eg gjekk opp Goat Hill og forbi Goat Hill Pizza, noko som fekk meg til å tenkje på fengselet eg hadde vore i, og eg måtte setje meg ned på benken framfor restauranten til skjelvinga gav seg. Då la eg merke til lastebilen oppe i bakken frå meg, ein umerkt 18-hjuling med tre metalltrinn på bakenden. Eg reiste meg og kom meg av garde. Eg kjende auga som såg på meg frå alle retningar.
Eg skunda meg resten av vegen heim. Eg såg ikkje på «painted ladies» eller hagane eller huskattane. Eg heldt blikket festa i bakken.
Begge bilane til foreldra mine stod i oppkøyrselen, sjølv om det var midt på dagen. Sjølvsagt. Pappa jobbar i East Bay, så han ville vere heime medan dei jobba på brua. Mamma – vel, kven visste kvifor mamma var heime. Dei var heime for meg.
Allereie før eg var ferdig med å låse opp døra, vart ho rykt ut av handa mi og slengd på vidt gap. Der stod begge foreldra mine, og såg grå og utslitne ut, med store auge stirande på meg. Vi stod der i eit fryst tablå eit augneblink, så styrta dei begge fram og drog meg inn i huset, og heldt nesten på å snuble meg.
Dei snakka begge så høgt og fort at alt eg høyrde var ei ordlaus, brølande babling, og dei klemte meg begge og gret, og eg gret òg, og vi stod berre der i den vesle entreen, gråtande og laga nesten-ord til vi gjekk tom for krefter og gjekk inn på kjøkkenet. Eg gjorde det eg alltid gjorde når eg kom heim: henta meg eit glas vatn frå filteret i kjøleskapet og grov fram eit par kjeks frå «kjeks-tønna» som syster til mamma hadde sendt oss frå England. Det normale i dette fekk hjartet mitt til å slutte å hamre, hjartet tok igjen hjernen, og snart sat vi alle ved bordet.
«Kvar har du vore?» sa dei begge, meir eller mindre unisont.
Eg hadde tenkt litt på dette på veg heim. «Eg vart fanga,» sa eg. «I Oakland. Eg var der med nokre vener, jobba med eit prosjekt, og vi vart alle sette i karantene.»
«I fem dagar?»
«Ja,» sa eg. «Ja. Det var verkeleg ille.» Eg hadde lese om karantenane i Chronicle, og eg lånte skamlaust frå sitata dei hadde publisert. «Ja. Alle som vart fanga i skya. Dei trudde vi hadde vorte angripne med ein slags superbakterie, og dei pakka oss inn i konteinarar i hamneområdet, som sardinar. Det var verkeleg varmt og klamt. Ikkje mykje mat, heller.»
«Herregud,» sa pappa, og knytte nevane på bordet. Pappa underviser i Berkeley tre dagar i veka, og jobbar med nokre masterstudentar i bibliotekvitskapsprogrammet. Resten av tida konsulterer han for klientar i byen og nede på halvøya, tredje-bølgjes dotcom-selskap som gjer ymse ting med arkiv. Han er ein mild bibliotekar av yrke, men han var ein skikkeleg radikalar på sekstitalet og dreiv litt med bryting på vidaregåande. Eg hadde sett han bli skikkeleg sint no og då – eg hadde til og med gjort han så sint no og då – og han kunne verkeleg miste det når han «Hulka» seg. Han kasta ein gong eit huskesett frå Ikea tvers over heile plenen til bestefar då det fall frå kvarandre for femtiande gong medan han monterte det.
«Barbarar,» sa mamma. Ho har budd i Amerika sidan ho var tenåring, men ho blir framleis heilt britisk når ho møter på amerikansk politi, helsevesen, flyplassikkerheit eller heimlause. Då er ordet «barbarar», og aksenten hennar kjem sterkt tilbake. Vi hadde vore i London to gonger for å sjå familien hennar, og eg kan ikkje seie at det kjendest noko meir sivilisert enn San Francisco, berre trongare.
«Men dei lét oss gå, og frakta oss over i dag.» Eg improviserte no.
«Er du skadd?» sa mamma. «Svolten?»
«Søvnig?»
«Ja, litt av alt det. Også Blygen, Minsten, Prosit og Sinnataggen.» Vi hadde ein familietradisjon med Sju dvergar-vitsar. Dei smilte begge litt, men auga deira var framleis våte. Eg syntest verkeleg synd på dei. Dei må ha vore ute av seg av bekymring. Eg var glad for sjansen til å skifte tema. «Ein matbit hadde vore bra.»
«Eg bestiller ein pizza frå Goat Hill,» sa pappa.
«Nei, ikkje det,» sa eg. Dei såg begge på meg som om eg hadde fått antenner. Eg har normalt ein greie for Goat Hill Pizza – altså, eg kan normalt ete det som ein gullfisk et maten sin, og sluke til det enten er tomt eller eg sprekk. Eg prøvde å smile. «Eg har berre ikkje lyst på pizza,» sa eg, lamt. «La oss bestille curry, ok?»
Takk og lov for at San Francisco er take-away-sentralen. Mamma gjekk til skuffa med take-away-menyar (meir normalitet, kjendest som ein slurk vatn i ein tørr, sår hals) og bla gjennom dei. Vi brukte eit par distraherande minutt på å gå gjennom menyen frå den halal-pakistanske staden på Valencia. Eg bestemte meg for blanda tandoori-grill og krema spinat med ferskost, ein salta mango-lassi (mykje betre enn det høyrest ut) og små frityrsteikte bakverk i sukkerlake.
Då maten var bestilt, byrja spørsmåla igjen. Dei hadde høyrt frå familiane til Van, Jolu og Darryl (sjølvsagt) og hadde prøvd å melde oss sakna. Politiet tok imot namn, men det var så mange «fordrivne personar» at dei ikkje kom til å opne saker på nokon med mindre dei framleis var sakna etter sju dagar. I mellomtida hadde millionar av «har du sett»-sider dukka opp på nettet. Eit par av sidene var gamle MySpace-klonar som hadde gått tom for pengar og såg ein ny sjanse i livet på grunn av all merksemda. Tross alt hadde nokre risikokapitalistar sakna familiemedlemer i Bay Area. Kanskje viss dei vart funne, ville sida tiltrekkje seg ny investering. Eg greip laptopen til pappa og såg gjennom dei. Dei var fulle av reklame, sjølvsagt, og bilete av sakna personar, for det meste avgangsbilete, bryllaupsbilete og den slags. Det var ganske makabert.
Eg fann biletet mitt og såg at det var lenka til Van, Jolu og Darryl sine. Det var eit lite skjema for å markere folk som funne og eit anna for å skrive notat om andre sakna personar. Eg fylte ut felta for meg og Jolu og Van, og lét Darryl stå tom.
«Du gløymde Darryl,» sa pappa. Han likte ikkje Darryl særleg godt etter at han fann ut at det mangla nokre centimeter frå ei av flaskene i barskapet hans, og til mi evige skam hadde eg skulda på Darryl. Sanninga var sjølvsagt at det hadde vore oss begge, berre tull og fjas, vi prøvde vodka-og-cola under ein heilnatts spelsesjon.
«Han var ikkje med oss,» sa eg. Løgna smakte bittert i munnen. «Å, herregud,» sa mamma. Ho klemte hendene saman. «Vi antok berre at de alle hadde vore saman då du kom heim.»
«Nei,» sa eg, og løgna voks. «Nei, han skulle møte oss, men vi møttest aldri. Han sit sikkert berre fast borte i Berkeley. Han skulle ta Bybanen over.»
Mamma laga ein klynkande lyd. Pappa rista på hovudet og lukka auga. «Veit du ikkje om Bybanen?» sa han.
Eg rista på hovudet. Eg kunne sjå kvar dette bar. Eg kjende det som om bakken styrta mot meg.
«Dei sprengde han,» sa pappa. «Jævlane sprengde han samstundes som brua.»
Det hadde ikkje stått på førstesida av Chronicle, men ein BART-eksplosjon under vatnet ville jo ikkje vere på langt nær så pittoresk som bileta av brua som hang i filler og bitar over bukta. BART-tunnelen frå Embarcadero i San Francisco til West Oakland-stasjonen var oversvømd.
⁂
Eg gjekk tilbake til datamaskina til pappa og surfa på overskriftene. Ingen var sikre, men dødstalet var i tusental. Mellom bilane som stupte 58 meter ned i sjøen og folka som drukna i toga, steig dødstala. Ein reporter hevda å ha intervjua ein «identitetsforfalskar» som hadde hjelpt «dusinvis» av folk med å forlate sine gamle liv ved å simpelthen forsvinne etter angrepa, skaffe seg ny ID og sleppe unna dårlege ekteskap, dårleg gjeld og dårlege liv.
Pappa fekk faktisk tårer i auga, og mamma gret ope. Dei klemte meg begge igjen, og klappa meg med hendene som for å forsikre seg om at eg verkeleg var der. Dei sa heile tida at dei elska meg. Eg sa at eg elska dei òg.
Vi hadde ein tårevåt middag, og mamma og pappa hadde begge drukke eit par glas vin, noko som var mykje for dei. Eg fortalde dei at eg byrja å bli trøytt, noko som var sant, og luska opp på rommet mitt.
Eg skulle likevel ikkje leggje meg. Eg måtte kome meg på nettet og finne ut kva som skjedde. Eg måtte snakke med Jolu og Vanessa. Eg måtte byrje å jobbe med å finne Darryl.
Eg sneik meg opp på rommet mitt og opna døra. Eg hadde ikkje sett den gamle senga mi på det som kjendest som tusen år. Eg la meg ned på ho og strekte meg over til nattbordet for å gripe tak i laptopen min. Eg må ikkje ha plugga han heilt inn – straumadapteren måtte vrikkast akkurat rett – så han hadde lada seg langsamt ut medan eg var borte. Eg plugga han inn igjen og gav han eit minutt eller to til å lade før eg prøvde å slå han på igjen. Eg brukte tida til å kle av meg og kaste kleda i søpla – eg ville aldri sjå dei igjen – og tok på meg ein rein boksar og ei fersk t-skjorte. Dei nyvaska kleda, rett frå skuffene mine, kjendest så velkjende og komfortable, som å få ein klem av foreldra mine.
Eg slo på laptopen og dulta ein haug med puter på plass bak meg øvst i senga. Eg sklei bakover, opna lokket på datamaskina og la ho på låra mine. Ho starta framleis opp, og herregud, dei ikonane som kraup over skjermen såg bra ut. Ho kom heilt opp, og så byrja ho å gje meg fleire åtvaringar om lågt batterinivå. Eg sjekka straumkabelen igjen og vrikka på han, og dei forsvann. Straumkontakten var verkeleg i ferd med å svikte.
Faktisk var det så ille at eg ikkje fekk gjort noko. Kvar gong eg tok handa mi av straumkabelen, mista han kontakten, og datamaskina byrja å klage på batteriet. Eg såg nærare på han. Heile dekselet på datamaskina mi var litt ute av stilling, saumen var splitta i ein vinkelforma glipe som starta smalt og vart breiare mot baksida. Nokre gonger ser du på eit utstyr og oppdagar noko slikt, og du lurer: «Var det alltid slik?» Kanskje du berre aldri la merke til det.
Men med laptopen min var det ikkje mogleg. Du skjønar, eg bygde han. Etter at utdanningsetaten utstyrte oss alle med SkuleBøker, var det ingen sjanse for at foreldra mine ville kjøpe meg ei eiga datamaskin, sjølv om SkuleBoka teknisk sett ikkje tilhøyrde meg, og eg ikkje skulle installere programvare på ho eller modifisere ho. Eg hadde litt pengar spart opp – småjobbar, julegåver og bursdagar, litt forsiktig eBay-handel. Til saman hadde eg nok pengar til å kjøpe ei heilt elendig, fem år gammal maskin. Så Darryl og eg bygde ein i staden. Du kan kjøpe laptop-deksel akkurat som du kan kjøpe deksel til stasjonære PC-ar, sjølv om dei er litt meir spesialiserte enn vanlege PC-ar. Eg hadde bygd eit par PC-ar med Darryl gjennom åra, og samla delar frå Craigslist og garasjesal og bestilte ting frå billege taiwanske leverandørar vi fann på nettet. Eg tenkte at å byggje ein laptop ville vere den beste måten å få den krafta eg ønskte til den prisen eg hadde råd til.
For å byggje din eigen laptop, startar du med å bestille ein «barebook» – ei maskin med berre litt maskinvare i og rom til det du ville ha. Den gode nyheita var at då eg var ferdig, hadde eg ei maskin som var eit heilt pund lettare enn den Dell-en eg hadde sett på, gjekk raskare, og kosta ein tredjedel av det eg ville ha betalt Dell. Den dårlege nyheita var at å montere ein laptop er som å byggje ein av dei skipa i ei flaske. Det er alt saman pirkearbeid med pinsett og forstørringsglas, der ein prøver å få alt til å passe i det vesle dekselet. I motsetning til ein fullstor PC – som for det meste er luft – er kvar einaste kubikkmillimeter plass i ein laptop oppteken. Kvar gong eg trudde eg hadde det, og skulle skru greia saman igjen, fann eg ut at noko hindra dekselet i å lukke seg heilt, og då var det tilbake til teiknebrettet.
Så eg visste nøyaktig korleis saumen på laptopen min skulle sjå ut når tingen var lukka, og den skulle ikkje sjå slik ut.
Eg heldt fram med å vrikke på straumadapteren, men det var håplaust. Det var ingen måte eg kom til å få starta han utan å ta han frå kvarandre. Eg stønna og la han ved sida av senga. Eg skulle ta meg av det om morgonen.
⁂
Det var i alle fall teorien. To timar seinare stirde eg framleis i taket og spelte av filmar i hovudet mitt av kva dei hadde gjort med meg, kva eg burde ha gjort, alt var sinne og esprit d’escalier. Eg rulla ut av senga. Klokka hadde passert midnatt, og eg hadde høyrt foreldra mine gå til sengs klokka elleve. Eg greip laptopen, rydda litt plass på skrivebordet mitt, klipte dei små LED-lampane fast på brillestengene på forstørringsglasa mine og trekte fram eit sett med små presisjonsskrutrekkjarar. Eit minutt seinare hadde eg opna dekselet og fjerna tastaturet, og stirde på innmaten i laptopen min.
Eg henta ein boks med trykkluft og bles ut støvet som vifta hadde soge inn, og såg over tinga. Noko stemte ikkje. Eg kunne ikkje setje fingeren på det, men det var månader sidan eg hadde hatt lokket av denne tingen. Heldigvis, den tredje gongen eg måtte opne han og slite med å lukke han igjen, hadde eg vorte smart: Eg hadde teke eit bilete av innmaten med alt på plass. Eg hadde ikkje vore heilt smart: først hadde eg berre late biletet liggje på harddisken, og naturlegvis kunne eg ikkje kome til det når eg hadde laptopen i delar. Men så hadde eg skrive det ut og lagt det i den rotete skuffa mi med papir, den papir-kyrkjegarden der eg oppbevarte alle garantikorta og pin-out-diagramma. Eg bla gjennom dei – dei verka meir rotete enn eg hugsa – og fann fram biletet mitt. Eg la det ned ved sida av datamaskina og slappa av i auga, og prøvde å finne ting som såg feilplasserte ut.
Då såg eg det. Bandkabelen som kopla tastaturet til logikkortet var ikkje kopla riktig. Det var rart. Det var ikkje noko moment på den delen, ingenting som kunne lausne han under normal bruk. Eg prøvde å presse han ned igjen og oppdaga at pluggen ikkje berre var dårleg montert – det var noko mellom han og kortet. Eg plukka det ut med pinsett og lyste på det.
Det var noko nytt i tastaturet mitt. Det var ein liten bit maskinvare, berre ein sekstandels tomme tjukk, utan merking. Tastaturet var plugga inn i det, og det var plugga inn i kortet. Med andre ord var det perfekt plassert for å fange opp alle tastetrykka eg gjorde medan eg skreiv på maskina mi.
Det var ein avlyttingsbrikke.
Eg høyrde lyden av hjartet mitt i tinningen. Det var mørkt og stille i huset, men det var ikkje eit trøystande mørke. Det var auge der ute, auge og øyre, og dei såg på meg. Overvaka meg. Overvakinga eg møtte på skulen hadde følgt meg heim, men denne gongen var det ikkje berre utdanningsetaten som såg meg over skuldra: Sikkerheitsdepartementet hadde slutta seg til dei.
Eg tok nesten ut brikka. Så tenkte eg at den som hadde plassert ho der ville vite at ho var borte. Eg lét ho vere. Det gjorde meg kvalm å gjere det. Eg såg etter meir tukling. Eg fann ingenting, men betydde det at det ikkje hadde vore noko? Nokre hadde brote seg inn på rommet mitt og planta denne eininga – hadde demontert laptopen min og montert han igjen. Det var mange andre måtar å avlytte ei datamaskin på. Eg kunne aldri finne alle.
Eg sette saman maskina med numne fingrar. Denne gongen ville ikkje dekselet klikke heilt på plass, men straumkabelen heldt seg i. Eg starta ho opp og la fingrane på tastaturet, og tenkte at eg skulle køyre diagnostiske testar og sjå korleis det stod til. Men eg klarte det ikkje.
Kanskje rommet mitt var avlytta. Kanskje eit kamera spionerte på meg no. Eg hadde følt meg paranoid då eg kom heim. No var eg nesten ute av mitt gode skinn. Det kjendest som eg var tilbake i fengsel, tilbake i avhøyrsrommet, forfølgd av skapningar som hadde meg heilt i si makt. Det fekk meg til å ville gråte.
Berre éin ting å gjere.
Eg gjekk inn på badet og tok av toalettpapirrullen og erstatta han med ein ny. Heldigvis var han nesten tom allereie. Eg rulla ut resten av papiret og grov gjennom delekassa mi til eg fann ein liten plastkonvolutt full av ultralyse kvite LED-lys eg hadde henta ut av ei daud sykkellampe. Eg stakk leidningane deira forsiktig gjennom papprøyret, og brukte ein nål til å lage hola, så henta eg fram litt ledning og kopla dei alle i serie med små metallklips. Eg tvinna ledningane inn i leidningane til eit ni-volts batteri og kopla til batteriet. No hadde eg eit rør omkransa av ultralyse, retningsbestemte LED-lys, og eg kunne halde det opp mot auget og sjå gjennom det.
Eg hadde bygd ein slik i fjor som eit vitskapsprosjekt og vorte kasta ut av messa då eg viste at det var skjulte kamera i halvparten av klasseromma på Chavez High. Små videokamera kostar mindre enn ein god restaurantmiddag no til dags, så dei dukkar opp overalt. Snikete butikktilsette plasserer dei i prøverom eller solarium og blir kåte av skjulte opptaka av kundane sine – nokre gonger legg dei det berre ut på nettet. Å vite korleis ein kan gjere om ein toalettpapirrull og delar for tre dollar til ein kameradetektor er berre sunn fornuft.
Dette er den enklaste måten å fange eit spionkamera på. Dei har ørsmå linser, men dei reflekterer lys som berre det. Det fungerer best i eit svakt opplyst rom: stir gjennom røyret og skann langsamt alle veggane og andre stader nokon kunne ha plassert eit kamera til du ser glimtet av ein refleksjon. Viss refleksjonen held seg i ro medan du bevegar deg rundt, er det ei linse.
Det var ikkje noko kamera på rommet mitt – i alle fall ikkje eit eg kunne oppdage. Det kunne sjølvsagt ha vore lydbrikker. Eller betre kamera. Eller ingenting i det heile. Kan du klandre meg for å føle meg paranoid?
Eg elska den laptopen. Eg kalla han Salmagundi, som betyr noko som er laga av reservedelar. Når du byrjar å gje laptopen din namn, veit du at du har eit djupt forhold til han. No ville eg aldri røre han igjen. Eg ville kaste han ut av vindauget. Kven visste kva dei hadde gjort med han? Kven visste korleis han hadde vorte avlytta?
Eg la han i ei skuff med lokket lukka og såg i taket. Det var seint, og eg burde vere i seng. Men det var ingen sjanse for at eg kom til å sove no. Eg var avlytta. Alle kunne vere avlytta. Verda hadde endra seg for alltid.
«Eg skal finne ein måte å ta dei på,» sa eg. Det var eit løfte, det visste eg då eg høyrde det, sjølv om eg aldri hadde gjeve eit løfte før.
Eg kunne ikkje sove etter det. Og dessutan hadde eg ein idé. Ein stad i skapet mitt låg ei krympeplasta eske som inneheldt ein framleis forsegla, ny i pakning, Xbox Universal. Kvar einaste Xbox har vorte seld langt under kostpris – Microsoft tener mesteparten av pengane sine på å krevje pengar frå spelselskap for retten til å gje ut Xbox-spel – men Universal var den første Xbox-en Microsoft bestemte seg for å gje bort heilt gratis. Førre julesesong hadde det vore stakkarslege taparar på kvart hjørne, kledde som krigarar frå Halo-serien, som delte ut posar med desse spelmaskinene så fort dei kunne. Eg antar det fungerte – alle seier dei selde ein heil haug med spel.
Naturlegvis var det mottiltak for å sikre at du berre spelte spel frå selskap som hadde kjøpt lisensar frå Microsoft for å lage dei. Hackarar blæs gjennom dei mottiltaka. Xbox-en vart knekt av ein gutunge frå MIT som skreiv ein bestseljande bok om det, så gjekk 360-en ned, og så bukka den kortlevde Xbox Portable (som vi alle kalla «den bærbare» – den vog tre pund!) under. Universal skulle vere heilt skotsikker. Vidaregåandeelevane som braut den var brasilianske Linux-hackarar frå favelaen – ein slags slum for husokkupantar. Undervurder aldri viljestyrken til ein gut som er rik på tid og fattig på pengar.
Då brasilianarane publiserte hacken sin, gjekk vi alle amok. Snart fanst det dusinvis av alternative operativsystem for Xbox Universal. Min favoritt var ParanoidXbox, ein variant av Paranoid Linux. Paranoid Linux er eit operativsystem som antar at operatøren er under angrep frå styresmaktene (det var meint for bruk av kinesiske og syriske dissidentar), og det gjer alt det kan for å halde kommunikasjonen og dokumenta dine hemmelege. Det kastar til og med opp ein haug med «agn»-kommunikasjon som skal skjule det faktum at du gjer noko hemmeleg. Så medan du mottek ei politisk melding éin karakter om gongen, latar ParanoidLinux som om det surfar på nettet, fyller ut spørjeskjema og flørtar i chatterom. I mellomtida er éin av kvar fem hundre karakterar du mottek den verkelege meldinga di, ei nål gøymt i ein enorm høystakk.
Eg hadde brent ein ParanoidXbox-DVD då dei først dukka opp, men eg hadde aldri kome så langt som å pakke ut Xbox-en i skapet mitt, finne ein TV å kople han til, og så vidare. Rommet mitt er allereie overfylt nok utan at Microsoft-krasjvare skal ete opp verdifull arbeidsplass.
I kveld skulle eg gjere det offeret. Det tok omtrent tjue minutt å kome i gang. Å ikkje ha ein TV var den vanskelegaste delen, men til slutt hugsa eg at eg hadde ein liten LCD-prosjektor som hadde standard TV RCA-kontaktar bak. Eg kopla han til Xbox-en, lyste på baksida av døra mi og fekk installert ParanoidLinux.
No var eg i gang, og ParanoidLinux leita etter andre Xbox Universal-maskiner å snakke med. Kvar einaste Xbox Universal kjem med innebygd trådlaust for fleirspel. Du kan kople deg til naboane dine via den trådlause lenka og til internett, viss du har ei trådlaus internettilknyting. Eg fann tre ulike sett med naboar innanfor rekkevidde. To av dei hadde òg Xbox Universal-maskinene sine kopla til internett. ParanoidXbox elska den konfigurasjonen: det kunne snylte på litt av internettilknytingane til naboane mine og bruke dei til å kome seg på nettet gjennom spelnettverket. Naboane ville aldri sakne pakkane: dei betalte for fastpris-internett, og dei surfa ikkje akkurat mykje klokka 2 om natta.
Det beste med alt dette er korleis det fekk meg til å føle meg: i kontroll. Teknologien min jobba for meg, tente meg, verna meg. Den spionerte ikkje på meg. Det er difor eg elska teknologi: viss du brukte han rett, kunne han gje deg makt og privatliv.
Hjernen min gjekk verkeleg for fullt no, på høggir. Det var mange grunnar til å køyre ParanoidXbox – den beste var at kven som helst kunne skrive spel for det. Allereie fanst det ein port av MAME, Multiple Arcade Machine Emulator, slik at du kunne spele praktisk talt kva som helst spel som nokon gong hadde vorte skrive, heilt tilbake til Pong – spel for Apple.
Og den beste delen – så vidt eg var bekymra – var at ParanoidXbox var paranoid. Kvar einaste bit som gjekk over lufta var kryptert til det ugjenkjennelege. Du kunne avlytte det så mykje du ville, men du ville aldri finne ut kven som snakka, kva dei snakka om, eller kven dei snakka til. Anonymt nett, e-post og lynmeldingar. Akkurat det eg trengde.
Alt eg måtte gjere no, var å overtyde alle eg kjende om å bruke det òg.