Kapittel 2#
Dette kapittelet er dedikert til Dark Delicacies, den lokale bokhandelen i min adopterte heimby Burbank, California. Darkdel er sterkt avhengig av signeringar og spesielle arrangement og er djupt forankra i lokalsamfunnet som eit knutepunkt for sjangerlesarar, samlarar og skaparar. Det er ikkje rart at då den elendige huseigaren deira auka leiga på lokala dei hadde hatt i 25 år, samla forfattarar frå heile verda inn pengar for å hjelpe dei med å flytte rundt hjørnet. https://www.darkdel.com/
«Eg tenkjer å studere fysikk når eg byrjar på Berkeley,» sa Darryl. Faren hans underviste ved University of California i Berkeley, noko som betydde at han ville få betalt skulepengar når han byrja der. Og det hadde aldri vore noko spørsmål i heimen til Darryl om om han skulle dra.
«Greitt, men kunne du ikkje undersøkt det på nettet?»
«Faren min sa eg burde lese ho. Dessutan planla eg ikkje å gjere noko kriminelt i dag.»
«Å skulke skulen er ikkje eit lovbrot. Det er eit regelbrot. Dei er heilt forskjellige.»
«Kva skal vi gjere, Marcus?»
«Vel, eg kan ikkje gøyme ho, så eg må nok øydeleggje ho.» Å drepe arphids er ein mørk kunst. Ingen forhandlar vil ha vondsinna kundar som går rundt på butikkgolvet og legg att ei mengd lobotomert varegods som manglar den usynlege strekkoden sin, så produsentane har nekta å implementere eit «drep-signal» som du kan sende via radio til ein arphid for å få han til å slå seg av. Du kan omprogrammere arphids med den rette boksen, men eg hatar å gjere det med bibliotekbøker. Det er ikkje akkurat som å rive sider ut av ei bok, men det er likevel ille, sidan ei bok med ein omprogrammert arphid ikkje kan setjast på plass og ikkje kan finnast. Det blir berre som ei nål i ein høystakk.
Det etterlét meg med berre eitt alternativ: å «nuke» tingen. Bokstavleg talt. 30 sekund i ein mikrobølgjeomn tek knekken på så å seie kvar einaste arphid på marknaden. Og fordi arphiden ikkje ville svare i det heile tatt når D leverte ho tilbake på biblioteket, ville dei berre skrive ut ein ny ein for ho og kode ho om med kataloginformasjonen til boka, og ho ville ende opp rein og pen tilbake på hylla si. Alt vi trengde var ein mikrobølgjeomn.
«Gje det to minutt til, så er lærarrommet tomt,» sa eg.
Darryl greip boka si og gjekk mot døra. «Gløym det, aldri i livet. Eg går til timen.»
Eg nappa tak i olbogen hans og drog han tilbake. «Kom igjen, D, roleg no. Det går bra.»
«Lærarrommet? Kanskje du ikkje høyrde etter, Marcus. Viss eg blir teken berre éin gong til, blir eg utvist. Høyrer du det? Utvist.»
«Du blir ikkje teken,» sa eg. Den einaste staden ein lærar ikkje ville vere etter denne timen var pauserommet. «Vi går inn bakvegen.» Pauserommet hadde eit lite kjøkken på sida, med eigen inngang for lærarar som berre ville stikke innom og hente seg ein kopp kaffi. Mikrobølgjeomnen – som alltid stinka av popkorn og sølt suppe – var rett der inne, på minikjøleskapet.
Darryl stønna. Eg tenkte raskt. «Høyr, klokka har allereie ringt. Viss du går til lesesalen no, får du seint-lapp. Betre å ikkje dukke opp i det heile tatt no. Eg kan infiltrere og eksfiltrere kva som helst rom på denne campusen, D. Du har sett meg gjere det. Eg skal passe på deg, bror.»
Han stønna igjen. Det var eit av Darryl sine «tells»: når han byrjar å stønne, er han klar til å gje etter.
«La oss stikke,» sa eg, og vi fór av garde.
Det gjekk feilfritt. Vi sneik oss forbi klasseromma, tok baktrappa ned i kjellaren, og kom opp hovudtrappa rett framfor lærarrommet. Ikkje ein lyd kom frå døra, og eg vrei stilt på dørhandtaket og drog Darryl inn før eg like stilt lukka døra. Boka passa så vidt inn i mikrobølgjeomnen, som såg endå mindre sanitær ut enn sist eg var innom her for å bruke han. Eg pakka ho samvitsfullt inn i papirhandklede før eg sette ho ned. «Herregud, lærarar er grisar,» kviskra eg. Darryl, kvit i andletet og anspent, sa ingenting.
Arphiden døydde i ein gneistregn, noko som eigentleg var ganske vakkert (men ikkje på langt nær så pent som effekten du får når du hiv ei frosen drue i mikrobølgjeomnen, noko som må opplevast for å bli trudd).
No var det berre å eksfiltrere campusen i perfekt anonymitet og stikke av.
Darryl opna døra og byrja å gå ut, med meg i hælane. Eit sekund seinare stod han på tærne mine, med olbogane trykt inn i brystet mitt, medan han prøvde å rygge tilbake inn i det skapstore kjøkkenet vi nettopp hadde forlate.
«Tilbake,» kviskra han inntrengjande. «Fort – det er Charles!»
Charles Walker og eg kjem ikkje overeins. Vi går i same klasse, og vi har kjent kvarandre like lenge som eg har kjent Darryl, men der stoppar likskapen. Charles har alltid vore stor for alderen, og no som han spelar fotball og bolar seg, er han endå større. Han har problem med sinnekontroll – eg mista ei mjølketann til han i tredje klasse – og han har klart å unngå trøbbel for det ved å bli den mest aktive sladrehanken på skulen. Det er ein dårleg kombinasjon, ein bølle som også sladrar, som finn stor glede i å gå til lærarane med kva som helst av overtramp han har funne. Benson elska Charles. Charles likte å late som om han hadde eit slags uspesifisert blæreproblem, noko som gav han ei ferdig unnskyldning til å snike rundt i gangane på Chavez, på jakt etter folk å sladre på. Sist gong Charles fann noko på meg, enda det med at eg slutta med laiving. Eg hadde ingen intensjon om å bli teken av han igjen.
«Kva gjer han?»
«Han kjem denne vegen, det er det han gjer,» sa Darryl. Han skalv.
«OK,» sa eg. «OK, tid for naudtiltak.» Eg tok fram telefonen. Eg hadde planlagt dette i god tid. Charles skulle aldri få tak i meg igjen. Eg sende ein e-post til serveren min heime, og den sette i gang. Nokre sekund seinare gjekk telefonen til Charles amok på spektakulært vis. Eg hadde fått titusenvis av samtidige, tilfeldige anrop og tekstmeldingar sendt til han, noko som fekk kvar einaste pipelyd og ringetone han hadde til å gå av og halde fram med å gå av. Angrepet vart utført ved hjelp av eit botnett, og det følte eg meg dårleg for, men det var i teneste for ei god sak. Botnett er der infiserte datamaskiner tilbringer etterlivet sitt. Når du får ein orm eller eit virus, sender datamaskina di ei melding til ein chat-kanal på IRC – Internet Relay Chat. Den meldinga fortel botmasteren – fyren som spreidde ormen – at datamaskinene er der, klare til å gjere som han befaler. Botnett er ekstremt mektige, sidan dei kan bestå av tusenvis, til og med hundretusenvis av datamaskiner, spreidd over heile internett, kopla til saftige høghastigheitstilknytingar og køyrande på raske heime-PC-ar. Desse PC-ane fungerer normalt på vegner av eigarane sine, men når botmasteren kallar på dei, reiser dei seg som zombiar for å gjere som han vil. Det er så mange infiserte PC-ar på internett at prisen for å leige eit par timar på eit botnett har krasja. For det meste jobbar desse tinga for spammere som billege, distribuerte spambotar, som fyller innboksen din med lokkemiddel for piller som gjev ereksjon eller med nye virus som kan infisere deg og rekruttere maskina di til å bli med i botnettet. Eg hadde nettopp leigd 10 sekunds tid på tre tusen PC-ar og fått kvar av dei til å sende ei tekstmelding eller ein taleanrop over IP til telefonen til Charles, der nummeret var henta frå ein klistrelapp på skrivebordet til Benson under eit skjebnesvangert kontorbesøk.
Det er unødvendig å seie at telefonen til Charles ikkje var utstyrt for å handtere dette. Først fylte SMS-ane minnet på telefonen hans, noko som fekk han til å byrje å kvelast på dei rutinemessige operasjonane han trengde for å gjere ting som å styre ringetonen og logge alle dei falske retur-numra til dei innkomande anropa (visste du at det er veldig enkelt å forfalske retur-nummeret på ein anrops-ID? Det finst omtrent femti måtar å gjere det på – berre google «spoof caller id»). Charles stirde forvirra på han, og trykte rasande på han, dei tjukke augebryna hans rynka seg og vrikka medan han kjempa med demonane som hadde besett den mest personlege av einingane hans. Planen fungerte så langt, men han gjorde ikkje det han skulle gjere etterpå – han skulle finne ein stad å setje seg ned og prøve å finne ut korleis han skulle få telefonen sin tilbake.
Darryl rista meg i skuldra, og eg trekte auget vekk frå sprekken i døra. «Kva gjer han?» kviskra Darryl.
«Eg har øydelagt telefonen hans, men han berre stirar på han no i staden for å gå vidare.»
Det kom ikkje til å bli enkelt å starte den tingen på nytt. Når minnet var heilt fullt, ville han ha vanskar med å laste inn koden han trengde for å slette dei falske meldingane – og det fanst inga massesletting for tekstmeldingar på telefonen hans, så han måtte manuelt slette alle dei tusenvis av meldingane.
Darryl dytta meg tilbake og stakk auget sitt opp til døra. Eit augneblink seinare byrja skuldrene hans å riste. Eg vart redd og tenkte han fekk panikk, men då han trekte seg tilbake, såg eg at han lo så mykje at tårene rann nedover kinna hans.
«Galvez tok han skikkeleg for å vere i gangane i timen og for å ha telefonen framme – du skulle ha sett korleis ho gjekk laus på han. Ho naut det verkeleg.»
Vi handhelste høgtideleg og sneik oss ut av korridoren, ned trappene, rundt på baksida, ut døra, forbi gjerdet og ut i det herlege solskinet ein ettermiddag i Mission. Valencia Street hadde aldri sett så bra ut. Eg sjekka klokka og skreik til. «La oss kome oss av garde! Resten av gjengen møter oss ved kabelvognene om tjue minutt!»
⁂
Van oppdaga oss først. Ho blanda seg med ei gruppe koreanske turistar, noko som er ein av favorittmåtane hennar å kamuflere seg på når ho skulkar skulen. Heilt sidan skulkebloggen gjekk live, er verda vår full av nysgjerrige butikkeigarar og pirkete folk som tek på seg å ta bilete av oss og leggje dei ut på nettet der skuleadministratorar kan sjå dei. Ho kom ut av folkemengda og hoppa mot oss. Darryl har vore forelska i Van sidan tidenes morgon, og ho er søt nok til å late som ho ikkje veit det. Ho gav meg ein klem og gjekk så vidare til Darryl, og gav han eit raskt systerleg kyss på kinnet som fekk han til å bli raud heilt opp til øyreflippane. Dei to var eit rart par: Darryl er litt på den tunge sida, sjølv om han ber det godt, og han har ein slags rosa hudfarge som blir raud i kinna kvar gong han spring eller blir oppglødd. Han har kunna gro skjegg sidan vi var 14, men heldigvis byrja han å barbere seg etter ein kort periode kjent i gjengen vår som «Lincoln-åra». Og han er høg. Veldig, veldig høg. Som ein basketballspelar. Samtidig er Van eit halvt hovud kortare enn meg, og tynn, med rett svart hår som ho har i galne, forseggjorde fletter som ho finn på nettet. Ho har pen koparfarga hud og mørke auge, og ho elskar store glasringar på storleik med reddikar, som klikkar og klakkar saman når ho dansar.
«Kvar er Jolu?» sa ho.
«Korleis har du det, Van?» spurde Darryl med kvelt stemme. Han var alltid eit steg bak i samtalen når det gjaldt Van.
«Eg har det supert, D. Korleis går det med alt ditt?» Å, ho var ein slem, slem person. Darryl heldt nesten på å svime av.
Jolu redda han frå sosial skam ved å dukke opp akkurat då, i ei overdimensjonert baseballjakke i skinn, kule joggesko, og ein nettingcaps som reklamerte for vår favoritt-meksikanske maskerte brytar, El Santo Junior. Jolu er José Luis Torrez, det siste medlemmet av firkløveret vårt. Han gjekk på ein superstreng katolsk skule i Outer Richmond, så det var ikkje lett for han å kome seg ut. Men han klarte det alltid: ingen eksfiltrerte som vår Jolu. Han likte jakka si fordi ho hang langt ned – noko som var ganske stilig i delar av byen – og dekte over alt det katolske skulesakene hans, som var som ein blink for nysgjerrige tullingar med skulkebloggen bokmerka på telefonane sine.
«Kven er klar til å dra?» spurde eg, etter at vi alle hadde helsa. Eg trekte fram telefonen min og viste dei kartet eg hadde lasta ned på bybanen. «Så vidt eg kan skjøne, vil vi gå opp til Nikko igjen, så eitt kvartal forbi til O’Farrell, så til venstre opp mot Van Ness. Ein stad der inne bør vi finne det trådlause signalet.»
Van gjorde ein grimase. «Det er ein ekkel del av Tenderloin.» Eg kunne ikkje argumentere mot det. Den delen av San Francisco er ein av dei rare bitane – du går inn gjennom hovudinngangen til Hilton, og alt er turistgreier som kabelvogn-snuplassen og familierestaurantar. Går du gjennom til den andre sida, er du i ‘Loin, der kvar einaste utslitne transperson-prostituert, hardbarka hallik, kvesande narkolangar og galne heimlause i byen var samla. Kva dei kjøpte og selde, var ingen av oss gamle nok til å vere ein del av (sjølv om det var mange prostituerte på vår alder som dreiv verksemda si i ‘Loin).
«Sjå på den lyse sida,» sa eg. «Den einaste gongen du vil gå opp dit, er midt på lyse dagen. Ingen av dei andre spelarane kjem til å nærme seg staden før i morgon tidlegast. Dette er det vi i ARG-bransjen kallar eit monster-forsprang.»
Jolu gliste til meg. «Du får det til å høyrast ut som noko bra,» sa han.
«Betre enn å ete uni,» sa eg.
«Skal vi prate, eller skal vi vinne?» sa Van. Etter meg var ho utan tvil den mest hardbarka spelaren i gruppa vår. Ho tok det å vinne veldig, veldig alvorleg.
Vi la i veg, fire gode vener på veg for å dechiffrere eit spor, vinne spelet – og miste alt vi brydde oss om, for alltid.
⁂
Den fysiske komponenten av dagens spor var eit sett med GPS-koordinatar – det var koordinatar for alle dei store byane der Harajuku Fun Madness vart spelt – der vi skulle finne signalet til eit WiFi-aksesspunkt. Det signalet vart med vilje jamma av eit anna, nærliggjande WiFi-punkt som var gøymt slik at det ikkje kunne oppdagast av vanlege wifindarar, små nøkkelknippe-dingsar som fortalde deg når du var innanfor rekkevidda til nokon sitt opne aksesspunkt, som du kunne bruke gratis. Vi måtte finne plasseringa til det «gøymde» aksesspunktet ved å måle styrken på det «synlege», og finne staden der det var mest mystisk svakt. Der ville vi finne eit anna spor – sist gong hadde det vore i dagens rett på Anzu, den fasjonable sushi-restauranten på Nikko-hotellet i Tenderloin. Nikko var eigd av Japan Airlines, ein av sponsorane til Harajuku Fun Madness, og personalet hadde gjort stor stas på oss då vi endeleg fann sporet. Dei hadde gjeve oss skåler med misosuppe og fått oss til å prøve uni, som er sushi laga av kråkebolle, med konsistens som veldig rennande ost og ei lukt som veldig rennande hundebæsj. Men det smakte visst veldig godt. Eller, det sa i alle fall Darryl til meg. Eg kom ikkje til å ete det greiene der.
Eg fanga opp WiFi-signalet med wifindaren på telefonen min omtrent tre kvartal opp O’Farrell, rett før Hyde Street, framfor ein luguber «Asian Massage Parlor» med eit raudt, blinkande STENGT-skilt i vindauget. Nettverksnamnet var HarajukuFM, så vi visste vi var på rett stad.
«Viss det er der inne, går ikkje eg,» sa Darryl.
«Har de alle wifindarane dykkar?» sa eg. Darryl og Van hadde telefonar med innebygde wifindarar, medan Jolu, som var for kul til å bere ein telefon større enn litlefingeren sin, hadde ein separat, liten retningsbestemt dings. «OK, spre dykk ut og sjå kva vi ser. De ser etter eit brått fall i signalet som blir verre jo meir de bevegar dykk langs det.»
Eg tok eit steg bakover og enda opp med å stå på tærne til nokon. Ei kvinneleg stemme sa «au!», og eg snudde meg rundt, redd for at ein eller annan crack-hore skulle stikke meg for å ha øydelagt hælane hennar. I staden stod eg andlet til andlet med ei anna jente på min alder. Ho hadde ein dott med knallrosa hår og eit skarpt, gnagar-aktig andlet, med store solbriller som nesten var som flygarbriller. Ho var kledd i stripete tights under ein svart bestemorkjole, med mange små japanske decorer-leiker festa med sikkerheitsnåler – animefigurar, gamle verdsleiarar, emblem frå utanlandske brusmerke. Ho heldt opp eit kamera og tok eit bilete av meg og gjengen min.
«Smil,» sa ho. «De er på Candid Snitch-Cam.»
«Aldri i livet,» sa eg. «Du ville ikkje –»
«Det vil eg,» sa ho. «Eg vil sende dette biletet til skulkebloggen om tretti sekund med mindre de fire trekk dykk tilbake frå dette sporet og let meg og venene mine her finne det. De kan kome tilbake om ein time, så er det dykkar. Eg synest det er meir enn rettferdig.»
Eg såg bak ho og la merke til tre andre jenter i liknande klede – ei med blått hår, ei med grønt, og ei med lilla. «Kven skal de liksom vere, tress-is-laget?»
«Vi er laget som skal banke laget dykkar i Harajuku Fun Madness,» sa ho. «Og eg er den som akkurat no skal laste opp biletet dykkar og få dykk i så mykje trøbbel–»
Bak meg kjende eg Van byrje å gå framover. Jenteskulen hennar var berykta for slåsskampane sine, og eg var ganske sikker på at ho var klar til å slå ned denne jenta.
Så endra verda seg for alltid.
Vi kjende det først, den kvalmande ristinga i sementen under føtene som kvar einaste kaliforniar kjenner instinktivt – jordskjelv. Min første impuls, som alltid, var å kome meg unna: «når du er i trøbbel eller tvil, spring i sirklar, skrik og hyl.» Men faktum var at vi allereie var på den tryggaste staden vi kunne vere, ikkje i ei bygning som kunne falle saman over oss, ikkje ute midt i vegen der bitar av fallande takplater kunne knuse hovuda våre.
Jordskjelv er uhyggeleg stille – i starten, i alle fall – men dette var ikkje stille. Dette var høgt, ein utruleg brølande lyd som var høgare enn noko eg nokon gong hadde høyrt før. Lyden var så valdsam at den tvang meg i kne, og eg var ikkje den einaste. Darryl rista i armen min og peika over bygningane, og då såg vi ho: ei enorm svart sky som steig opp frå nordaust, frå retninga mot bukta.
Det kom endå eit drønn, og røykskya spreidde seg ut, den svarte, veksande forma vi alle hadde vakse opp med å sjå på film. Nokon hadde nettopp sprengt noko, skikkeleg.
Det kom fleire drønn og fleire ristingar. Hovud dukka opp i vindauga oppover og nedover gata. Vi såg alle på soppskya i stille.
Så byrja sirenene.
Eg hadde høyrt slike sirener før – dei testar flyalarmen klokka tolv på tysdagar innimellom. Men eg hadde berre høyrt dei gå av uplanlagd i gamle krigsfilmar og dataspel, den typen der nokon bombar nokon andre frå lufta. Flyalarmar. Wooooooo-lyden gjorde merkeleg nok det heile mindre verkeleg.
«Oppsøk tilfluktsrom med ein gong.» Det var som stemma til Gud, den kom frå alle stader samstundes. Det var høgtalarar på nokre av straumstolpane, noko eg aldri hadde lagt merke til før, og alle hadde slått seg på samstundes.
«Oppsøk tilfluktsrom med ein gong.» Tilfluktsrom? Vi såg forvirra på kvarandre. Kva for tilfluktsrom? Skya steig jamt, og spreidde seg utover. Var ho kjernefysisk? Drog vi våre siste andedrag?
Jenta med det rosa håret greip tak i venene sine, og dei styrta nedoverbakke, tilbake mot bybanestasjonen og foten av bakkane.
«OPPSØK TILFLUKTSROM MED EIN GONG.» No var det skriking, og mykje springing rundt omkring. Turistar – du kan alltid kjenne att turistane, det er dei som trur CALIFORNIA = VARMT og tilbringer San Francisco-feriane sine frysande i shorts og t-skjorter – spreidde seg i alle retningar.
«Vi må stikke!» brølte Darryl i øyret mitt, så vidt høyrleg over hylinga frå sirenene, som no hadde fått selskap av tradisjonelle politisirener. Eit dusin SFPD-patruljebilar skreik forbi oss.
«OPPSØK TILFLUKTSROM MED EIN GONG.»
«Ned til bybanen,» brølte eg. Venene mine nikka. Vi samla oss og byrja å bevege oss raskt nedoverbakke.