Kapittel 17

Kapittel 17#

Dette kapittelet er dedikert til Waterstone’s, den nasjonale britiske bokhandelkjeda. Waterstone’s er ei kjede av butikkar, men kvar enkelt har kjensla av ein flott uavhengig butikk, med massevis av personlegdom, flott utval (spesielt lydbøker!), og kunnskapsrikt personale. Waterstones http://www.waterstones.com

Så vi fortalde ho. Eg synest faktisk det var veldig morosamt. Å lære folk korleis dei skal bruke teknologi er alltid spennande. Det er kult å sjå folk finne ut korleis teknologien rundt dei kan brukast til å gjere liva betre. Ange var flott, ho òg – vi var eit framifrå lag. Vi bytte på å forklare korleis alt fungerte.

Barbara var ganske flink med desse tinga i utgangspunktet, sjølvsagt. Det viste seg at ho hadde dekt kryptokrigane, perioden på byrjinga av nittitalet då borgarrettsgrupper som Electronic Frontier Foundation kjempa for amerikanarane sin rett til å bruke sterk kryptografi. Eg hadde ei vag aning om den perioden, men Barbara forklarte den på ein måte som gav meg gåsehud.

Det er utruleg i dag, men det var ei tid då regjeringa klassifiserte krypto som ammunisjon og gjorde det ulovleg for nokon å eksportere eller bruke det av nasjonale tryggingsgrunnar. Skjøner du meg? På eit tidspunkt fantest det ulovleg matematikk.

Dei nasjonale etteretningsmyndigheitene (NSA) var dei verkelege pådrivarane bak forbodet. Dei hadde ein kryptostandard som dei sa var sterk nok for bankfolk og kundane deira, men ikkje så sterk at mafiaen ville kunne halde rekneskapen sine hemmelege for dei. Standarden, DES-56, vart sagt å vere praktisk talt uknekkeleg. Så bygde ein av dei millionær-medgrunnleggjarane av EFF ein DES-56-knekkar til 250 000 dollar som kunne knekke chifferet på to timar. Likevel argumenterte NSA for at dei burde kunne hindre amerikanske borgarar i å ha hemmelegheiter dei ikkje kunne snoke i. Så kom EFF med nådestøyten.

I 1995 representerte dei ein masterstudent i matematikk frå Berkeley ved namn Dan Bernstein i retten. Bernstein hadde skrive ei krypto-rettleiing som inneheldt datakode som kunne brukast til å lage eit chiffer som var sterkare enn DES-56. Millionar av gonger sterkare. Så vidt NSA var bekymra, gjorde det artikkelen hans om til eit våpen, og dermed upubliserbar. Vel, det kan vere vanskeleg å få ein dommar til å forstå krypto og kva det betyr, men det viste seg at den gjennomsnittlege ankedommaren ikkje er særleg entusiastisk over å fortelje masterstudentar kva slags artiklar dei får lov til å skrive.

Kryptokrigane enda med ein siger for dei gode då den niande anke-divisjonsdomstolen avgjorde at kode var ei form for uttrykk verna under det første grunnlovstillegget – «Kongressen skal ikkje lage nokon lov som innskrenkar ytringsfridomen.» Viss du nokon gong har kjøpt noko på internett, eller sendt ei hemmeleg melding, eller sjekka banksaldoen din, brukte du krypto som EFF legaliserte. Bra det, òg: NSA er berre ikkje så smarte. Kva som helst dei veit korleis dei skal knekke, kan du vere sikker på at terroristar og mafiosoar kan kome seg rundt, òg.

Barbara hadde vore ein av reporterane som hadde bygd omdømmet sitt på å dekkje saka. Ho hadde fått si første erfaring med å dekkje slutten av borgarrettsrørsla i San Francisco, og ho kjende att likskapen mellom kampen for grunnlova i den verkelege verda og kampen i cyberspace.

Så ho forstod det. Eg trur ikkje eg kunne ha forklart desse tinga til foreldra mine, men med Barbara var det enkelt. Ho stilte smarte spørsmål om våre kryptografiske protokollar og tryggingsprosedyrar, og spurde nokre gonger om ting eg ikkje visste svaret på – og peika nokre gonger ut potensielle brot i prosedyren vår.

Vi kopla til Xbox-en og fekk han på nettet. Det var fire opne WiFi-nodar synlege frå møterommet, og eg bad den om å byte mellom dei med tilfeldige mellomrom. Ho forstod dette òg – så snart ein faktisk var kopla til Xnet, var det akkurat som å vere på internett, berre at nokre ting var litt treigare, og alt var anonymt og umogleg å sniffe.

«Så kva no?» sa eg då vi nærma oss slutten. Eg hadde snakka meg tørr, og eg hadde ei forferdeleg syrekjensle frå kaffien. Dessutan heldt Ange fram med å klemme handa mi under bordet på ein måte som fekk meg til å ville bryte laus og finne ein privat stad for å gjere opp for vår første krangel.

«No driv eg med journalistikk. De går vekk, og eg undersøkjer alle tinga de har fortalt meg og prøver å stadfeste dei så langt eg kan. Eg skal la dykk sjå kva eg skal publisere, og eg skal gje dykk beskjed når det går live. Eg føretrekkjer at de ikkje snakkar om dette med nokon andre no, for eg vil ha scoopet, og fordi eg vil sikre at eg får historia før den blir heilt tåkete av pressespekulasjonar og DHS-spinn.

«Eg må ringje DHS for ein kommentar før eg går i trykken, men eg vil gjere det på ein måte som vernar dykk i størst mogleg grad. Eg vil òg sørgje for å gje dykk beskjed før det skjer.

«Éin ting må eg vere klår på: dette er ikkje di historie lenger. Den er mi. Du var veldig sjenerøs som gav den til meg, og eg skal prøve å gjengjelde gåva, men du får ikkje retten til å redigere noko ut, endre den eller stoppe meg. Dette er no i gang, og det vil ikkje stoppe. Forstår du det?»

Eg hadde ikkje tenkt på det i dei banene, men då ho sa det, var det openbert. Det betydde at eg hadde skote ut, og eg ville ikkje kunne kalle tilbake raketten. Den kom til å falle der den var sikta, eller den ville kome ut av kurs, men den var i lufta og kunne ikkje endrast no. Ein gong i nær framtid ville eg slutte å vere Marcus – eg ville bli ein offentleg figur. Eg ville vere fyren som varsla om DHS. Eg ville vere ein levande død.

Eg antar Ange tenkte i same baner, for ho hadde vorte ein farge mellom kvit og grøn. «La oss kome oss ut herifrå,» sa ho.

Mora og systera til Ange var ute igjen, som gjorde det enkelt å bestemme kvar vi skulle vere om kvelden. Det var forbi middagstid, men foreldra mine visste at eg møtte Barbara og ville ikkje gje meg noko tyn om eg kom seint heim. Då vi kom til Ange, hadde eg ingen trong etter å kople til Xbox-en min. Eg hadde fått nok Xnet for ein dag. Alt eg kunne tenkje på var Ange, Ange, Ange. Å leve utan Ange. Å vite at Ange var sint på meg. At Ange aldri kom til å snakke med meg igjen. At Ange aldri kom til å kysse meg igjen.

Ho hadde tenkt det same. Eg kunne sjå det i auga hennar då vi lukka døra til soverommet hennar og såg på kvarandre. Eg var svolten på ho, slik ein ville svelte etter middag etter å ha vore utan mat i dagevis. Slik ein ville tørste etter eit glas vatn etter å ha spela fotball i tre timar i strekk. Som ingenting av det. Det var meir. Det var noko eg aldri hadde følt før. Eg ville ete ho heil, sluke ho.

Til no hadde ho vore den seksuelle i forholdet vårt. Eg hadde late ho setje og kontrollere tempoet. Det var utruleg erotisk å ha ho gripe meg og ta av meg skjorta, dra andletet mitt til sitt. Men i kveld kunne eg ikkje halde tilbake. Eg ville ikkje halde tilbake.

Døra klikka att, og eg strekte meg etter kanten på t-skjorta hennar og rykte, og gav ho knapt tid til å løfte armane då eg trekte den over hovudet hennar. Eg reiv mi eiga skjorte over hovudet, og lytta til bomullen som sprakka då saumane losna. Auga hennar lyste, munnen var open, pusten hennar rask og grunn. Min var òg det, pusten og hjartet og blodet mitt bruste i øyra. Vi tok av resten av kleda våre med like stor iver, og kasta dei i haugane med skiten og rein klesvask på golvet. Det var bøker og papir over heile senga, og eg sopa dei til side. Vi landa på dei ureidde sengekleda eit sekund seinare, med armane rundt kvarandre, og klemte som om vi skulle dra oss sjølve rett gjennom kvarandre. Ho stønna inn i munnen min, og eg laga lyden tilbake, og eg kjende stemma hennar vibrere i stemmebanda mine, ei kjensle meir intim enn noko eg nokon gong hadde følt før.

Ho braut laus og strekte seg mot nattbordet. Ho rykte opp skuffa og kasta ein kvit apotekpose på senga framfor meg. Eg såg inni. Kondomar. Trojanar. Eit dusin med sæddrepande middel. Framleis forsegla. Eg smilte til ho, og ho smilte tilbake, og eg opna eska.

Eg hadde tenkt på korleis det ville vere i årevis. Hundre gonger om dagen hadde eg førestilt meg det. Nokre dagar hadde praktisk talt ikkje tenkt på anna.

Det var ingenting som eg forventa. Delar av det var betre. Delar av det var mykje verre. Medan det pågjekk, føltes det som ein æve. Etterpå verka det som det var over på eit blunk.

Etterpå følte eg meg som den same. Men eg følte meg òg annleis. Noko hadde endra seg mellom oss. Det var rart. Vi var begge sjenerte då vi kledde på oss og surra rundt på rommet, såg vekk, møtte ikkje kvarandre sine blikk. Eg pakka kondomet inn i eit papirlommetørkle frå ei eske ved senga og tok det med på badet og tvinna det med toalettpapir og stappa det djupt ned i søppelbøtta. Då eg kom tilbake, sat Ange oppreist i senga og leika med Xbox-en sin. Eg sette meg forsiktig ned ved sida av ho og tok handa hennar. Ho snudde seg mot meg og smilte. Vi var begge utslitne, skjelvne.

«Takk,» sa eg.

Ho sa ingenting. Ho snudde andletet mot meg. Ho gliste stort, men feite tårer rann nedover kinna hennar.

Eg klemte ho, og ho greip hardt tak i meg. «Du er ein god mann, Marcus Yallow,» kviskra ho. «Takk.»

Eg visste ikkje kva eg skulle seie, men eg klemte ho tilbake. Til slutt skildest vi. Ho gret ikkje lenger, men ho smilte framleis. Ho peika på Xbox-en min, på golvet ved senga. Eg tok hintet. Eg tok han opp, plugga han i og logga på.

Det same gamle. Mykje e-post. Dei nye innlegga på bloggane eg las strøymde inn. Spam. Herregud, så mykje spam eg fekk. Den svenske postkassa mi vart gjentekne gonger «joe-jobba» – brukt som returadresse for spam sendt til hundrevis av millionar internettkontoar, slik at alle feilmeldingar og sinte meldingar kom tilbake til meg. Eg visste ikkje kven som stod bak det. Kanskje DHS prøvde å overvelde innboksen min. Kanskje det berre var folk som tulla. Piratpartiet hadde ganske gode filter, då, og dei gav alle som ville ha det 500 gigabyte med e-postlagring, så det var ikkje sannsynleg at eg kom til å drukne med det første. Eg filtrerte alt ut, og hamra på slett-tasten.

Eg hadde ein separat innboks for ting som kom kryptert til den offentlege nøkkelen min, sidan det sannsynlegvis var Xnet-relatert og moglegvis sensitivt. Spammarar hadde ikkje funne ut at å bruke offentlege nøklar ville gjere søppelposten deira meir truverdig enno, så førebels fungerte dette bra. Det var eit par dusin krypterte meldingar frå folk i veven av tillit. Eg skumma gjennom dei – lenker til videoar og bilete av nye overgrep frå DHS, skrekkhistorier om nestenulukker, tiradar om ting eg hadde blogga. Det vanlege.

Så kom eg til ei som berre var kryptert til min offentlege nøkkel. Det betydde at ingen andre kunne lese ho, men eg ante ikkje kven som hadde skrive ho. Det stod at den kom frå Masha, noko som kunne vere enten eit kallenamn eller eit namn – eg klarte ikkje å avgjere kva.

M1k3y

Du kjenner ikkje meg, men eg kjenner deg.

Eg vart arrestert den dagen brua vart sprengd. Dei avhøyrde meg. Dei bestemte at eg var uskuldg. Dei tilbydde meg ein jobb: hjelpe dei med å jakte på terroristane som hadde drepe naboane mine.

Det høyrdest ut som ein god avtale på den tida. Lite visste eg at den faktiske jobben min ville vise seg å vere å spionere på ungar som var imot at byen deira vart gjort om til ein politistat.

Eg infiltrerte Xnet den dagen det vart lansert. Eg er i din tillitsvev. Om eg ville avsløre identiteten min, kunne eg sendt deg e-post frå ei adresse du ville stole på. Tre adresser, faktisk. Eg er heilt inne i nettverket ditt, slik berre ein annan 17-åring kan vere. Noko av e-posten du har fått, har vore nøye utvald feilinformasjon frå meg og handterarane mine.

Dei veit ikkje kven du er, men dei nærmar seg. Dei held fram med å vende folk, å kompromittere dei. Dei utnyttar dei sosiale nettstadene og bruker truslar for å gjere ungar om til informantar. Det er hundrevis av folk som jobbar for DHS på Xnet akkurat no. Eg har namna, kallenamna og nøklane deira. Private og offentlege.

Innan få dagar etter Xnet-lanseringa, byrja vi å jobbe med å utnytte ParanoidLinux. Utnyttingane har så langt vore små og ubetydelege, men eit gjennombrot er uunngåeleg. Så snart vi har eit null-dags-gjennombrot, er du ferdig.

Eg trur det er trygt å seie at viss handterarane mine visste at eg skreiv dette, ville ræva mi vore stuck på Gitmo-ved-bukta til eg var ei gammal kvinne.

Sjølv om dei ikkje knekkjer ParanoidLinux, finst det forgifta ParanoidXbox-distribusjonar der ute. Dei stemmer ikkje med sjekksummane, men kor mange sjekkar sjekksummane? Bortsett frå meg og deg? Mange ungar er allereie ferdige, sjølv om dei ikkje veit det.

Alt som står att, er at handterarane mine finn ut det beste tidspunktet å arrestere deg på for å skape størst mogleg innverknad i media. Den tida vil kome før, ikkje seinare. Tro meg.

Du lurer sikkert på kvifor eg fortel deg dette.

Det gjer eg òg.

Her er min bakgrunn. Eg melde meg for å kjempe mot terroristar. I staden spionerer eg på amerikanarar som trur på ting som DHS ikkje likar. Ikkje folk som planlegg å sprenge bruer, men demonstrantar. Eg klarer det ikkje lenger.

Men det gjer ikkje du heller, enten du veit det eller ikkje. Som eg seier, det er berre eit spørsmål om tid før du er i lenker på Treasure Island. Det er ikkje om, det er når.

Så eg er ferdig her. Nede i Los Angeles er det nokre folk. Dei seier dei kan halde meg trygg om eg vil kome meg ut.

Eg vil kome meg ut.

Eg tek deg med meg, om du vil vere med. Betre å vere ein kjempar enn ein martyr. Viss du kjem med meg, kan vi finne ut korleis vi kan vinne saman. Eg er like smart som deg. Tro meg.

Kva seier du?

Her er min offentlege nøkkel.

Masha

Når du er i trøbbel eller tvil, spring i sirklar, skrik og hyl.

Har du høyrt det rimet? Det er ikkje eit godt råd, men det er i det minste lett å følgje. Eg hoppa av senga og gjekk fram og tilbake. Hjartet mitt dundra, og blodet mitt song i ei grusam parodi på korleis eg hadde følt det då vi kom heim. Dette var ikkje seksuell opphissing, det var rå terror.

«Kva?» sa Ange. «Kva?»

Eg peika på skjermen på mi side av senga. Ho rulla over, greip tastaturet mitt og skribla på peikeplata med fingertuppen. Ho las i stillheit.

Eg gjekk fram og tilbake.

«Dette må vere løgn,» sa ho. «DHS leikar med hovudet ditt.»

Eg såg på ho. Ho beit seg i leppa. Ho såg ikkje ut som ho trudde på det.

«Trur du?»

«Sjølvsagt. Dei kan ikkje slå deg, så dei kjem etter deg ved hjelp av Xnet.»

«Ja.»

Eg sette meg ned på senga igjen. Eg pusta fort igjen.

«Slapp av,» sa ho. «Det er berre psykologisk krigføring. Her.» Ho hadde aldri teke tastaturet mitt frå meg før, men no var det ein ny intimitet mellom oss. Ho trykte på svar og tasta:

Fint forsøk.

Ho skreiv som M1k3y no, ho òg. Vi var saman på ein måte som var annleis enn før.

«Signer det. Så ser vi kva ho seier.»

Eg visste ikkje om det var den beste ideen, men eg hadde ingen betre. Eg signerte det og krypterte det med min private nøkkel og den offentlege nøkkelen Masha hadde gjeve.

Svaret kom umiddelbart.

Eg tenkte du kom til å seie noko slikt.

Her er eit hack du ikkje har tenkt på. Eg kan anonymt tunnelere video over DNS. Her er nokre lenker til klipp du kanskje vil sjå på før du bestemmer deg for at eg er full av skit. Desse folka tek opp kvarandre heile tida, som forsikring mot dolking i ryggen. Det er ganske lett å snike på dei medan dei snik på kvarandre.

Masha

Vedlagt var kjeldekoden for eit lite program som såg ut til å gjere nøyaktig det Masha hevda: hente video over Domain Name Service-protokollen.

La meg gå tilbake eit augneblink og forklare noko. Til sjuande og sist er kvar internettprotokoll berre ein sekvens av tekst sendt fram og tilbake i ei føreskriven rekkjefølgje. Det er litt som å ta ein lastebil og putte ein bil i den, så putte ein motorsykkel i bagasjerommet på bilen, så feste ein sykkel bak på motorsykkelen, så henge eit par rulleskøyter bakpå sykkelen. Bortsett frå at du då, om du vil, kan feste lastebilen til rulleskøytene.

Til dømes, ta Simple Mail Transport Protocol, eller SMTP, som blir brukt til å sende e-post. Her er ein dømesamtale mellom meg og e-postserveren min, der eg sender ei melding til meg sjølv:

> HELO littlebrother.com.se 250 mail.pirateparty.org.se Hello mail.pirateparty.org.se, pleased to meet you > MAIL FROM:mlk3y@littlebrother.com.se 250 2.1.0 mlk3y@littlebrother.com.se... Sender ok > RCPT TO:m1k3y@littlebrother.com.se 250 2.1.5 mlk3y@littlebrother.com.se... Recipient ok > DATA 354 Enter mail, end with "." on a line by itself > Når du er i trøbbel eller tvil, spring i sirklar, skrik og hyl > 250 2.0.0 k5SMW0xQ006174 Message accepted for delivery QUIT 221 2.0.0 mail.pirateparty.org.se closing connection Connection closed by foreign host.

Grammatikken i denne samtalen vart definert i 1982 av Jon Postel, ein av internettets heroiske forfedrar, som bokstaveleg talt dreiv dei viktigaste serverane på nettet under skrivebordet sitt ved University of Southern California, tilbake i den paleolittiske tidsalderen.

Førestill deg no at du kopla ein e-postserver til ein IM-sesjon. Du kunne sende ein IM til serveren som sa «HELO littlebrother.com.se», og den ville svare med «250 mail.pirateparty.org.se Hello mail.pirateparty.org.se, pleased to meet you.» Med andre ord, du kunne ha den same samtalen over IM som du har over SMTP. Med dei rette justeringane kunne heile e-postserver-greia finne stad inne i ein chat. Eller ei nettlesarøkt. Eller kva som helst anna.

Dette blir kalla «tunnelering». Du puttar SMTP-en inn i ein chat-«tunnel». Du kunne då putta chatten tilbake i ein SMTP-tunnel om du ville vere verkeleg rar, og tunnelere tunnelen i ein annan tunnel. Faktisk er kvar internettprotokoll mottakeleg for denne prosessen. Det er kult, for det betyr at viss du er på eit nettverk med berre nettilgang, kan du tunnelere e-posten din over det. Du kan tunnelere favoritt-P2P-en din over det. Du kan til og med tunnelere Xnet – som i seg sjølv er ein tunnel for dusinvis av protokollar – over det.

Domain Name Service er ein interessant og gammal internettprotokoll, som daterer seg tilbake til 1983. Det er måten datamaskina di konverterer eit datamaskin-namn som pirateparty.org.se til IP-nummeret som datamaskiner faktisk bruker for å snakke med kvarandre over nettet, som 204.11.50.136. Det er som magi, sjølv om det har millionar av bevegelege delar – kvar internettleverandør driv ein DNS-server, det same gjer dei fleste regjeringar og mange private operatørar. Desse DNS-boksane snakkar alle saman med kvarandre heile tida, og lagar og fyller førespurnader til kvarandre, slik at uansett kor obskurt namnet du matar inn i datamaskina di er, vil den kunne gjere det om til eit nummer. Før DNS fanst det ei HOSTS-fil. Tru det eller ei, dette var eit enkelt dokument som lista opp namnet og adressa til kvar einaste datamaskin kopla til internett. Kvar datamaskin hadde ein kopi av den. Denne fila vart til slutt for stor til å flytte rundt på, så DNS vart funne opp, og køyrde på ein server som pleidde å bu under skrivebordet til Jon Postel. Viss vaskehjelpa drog ut kontakten, mista heile internett evna si til å finne seg sjølv. Seriøst.

Greia med DNS i dag er at det er overalt. Kvart nettverk har ein DNS-server buande på seg, og alle desse serverane er konfigurerte til å snakke med kvarandre og med tilfeldige folk over heile internett. Det Masha hadde gjort, var å finne ein måte å tunnelere eit video-straumingssystem over DNS. Ho braut opp videoen i milliardar av bitar og gøymde kvar av dei i ei normal melding til ein DNS-server. Ved å køyre koden hennar, klarte eg å hente videoen frå alle dei DNS-serverane, over heile internett, med utruleg fart. Det må ha sett bisart ut på nettverkshistogramma, som om eg slo opp adressa til kvar einaste datamaskin i verda. Men det hadde to fordelar eg sette pris på med ein gong: eg klarte å få videoen med blendande fart – så snart eg klikka på den første lenka, byrja eg å motta fullskjermsbilete, utan noko hakking eller stamming – og eg ante ikkje kvar den var lagra. Det var heilt anonymt.

Først la eg ikkje eingong merke til innhaldet i videoen. Eg var heilt overvelda av kor smart dette hacket var. Straume video frå DNS? Det var så smart og rart, det var praktisk talt perverst. Gradvis byrja det eg såg å søkke inn.

Det var eit møteromsbord i eit lite rom med ein spegel langs den eine veggen. Eg kjende att det rommet. Eg hadde sete i det rommet, medan Streng Frisyre hadde fått meg til å seie passordet mitt høgt. Det var fem komfortable stolar rundt bordet, kvar med ein komfortabel person, alle i DHS-uniform. Eg kjende att generalmajor Graeme Sutherland, DHS-kommandanten for Bay Area, saman med Streng Frisyre. Dei andre var nye for meg. Dei såg alle på ein videoskjerm i enden av bordet, der det var eit uendeleg mykje meir kjent andlet.

Kurt Rooney var nasjonalt kjend som presidentens sjefsstrateg, mannen som sikra partiet sin tredje periode, og som storma mot ein fjerde. Dei kalla han «Nådelaus», og eg hadde ein gong sett ein nyheitsreportasje om kor stramt eit grep han heldt medarbeidarane sine i, ringde dei, IM-a dei, overvaka kvar einaste rørsle, kontrollerte kvart steg. Han var gamal, med eit fura andlet og bleike grå auge og ei flat nase med breie, utvida nasebor og tynne lepper, ein mann som såg ut som om han lukta noko vondt heile tida.

Han var mannen på skjermen. Han snakka, og alle andre var fokuserte på skjermen hans, alle tok notat så fort dei kunne taste, og prøvde å sjå smarte ut.

«–seier at dei er sinte på autoritetar, men vi må vise landet at det er terroristar, ikkje regjeringa, dei må skulde på. Forstår de meg? Nasjonen elskar ikkje den byen. Så vidt dei er bekymra, er det ein Sodoma og Gomorra av homsar og ateistar som fortener å rotne i helvete. Den einaste grunnen til at landet bryr seg om kva dei meiner i San Francisco, er at dei hadde den gode lukka å bli sprengde til helvete av nokre islamske terroristar.

«Desse Xnet-borna byrjar å kome til det punktet der dei kan bli nyttige for oss. Jo meir radikale dei blir, jo meir forstår resten av nasjonen at det finst truslar overalt.»

Publikummet hans vart ferdig med å taste.

«Vi kan kontrollere det, trur eg,» sa Streng Frisyre. «Folka våre i Xnet har bygd opp mykje innverknad. Desse ‘mandsjuriske bloggarane’ driv så mange som femti bloggar kvar, fløymer chat-kanalane, lenker til kvarandre, og følgjer for det meste berre partilinja sett av denne M1k3y. Men dei har allereie vist at dei kan provosere fram radikal handling, sjølv når M1k3y set på bremsene.»

Generalmajor Sutherland nikka. «Vi har planlagt å la dei vere under jorda til omtrent ein månad før mellomperioden.» Eg gjetta det betydde mellomårsvalet, ikkje eksamenane mine. «Det er i tråd med den opphavlege planen. Men det høyrest ut som–»

«Vi har ein annan plan for mellomvalet,» sa Rooney. «Treng-å-vite-basis, sjølvsagt, men de bør nok alle ikkje planleggje å reise den månaden før. Kutt Xnet laus no, så snart de kan. Så lenge dei er moderate, er dei ein risiko. Hald dei radikale.»

Videoen vart kutta.

Ange og eg sat på kanten av senga og såg på skjermen. Ange strekte seg ut og starta videoen igjen. Vi såg den. Den var verre andre gongen.

Eg kasta tastaturet til side og reiste meg.

«Eg er så lei av å vere redd,» sa eg. «La oss ta dette til Barbara og få ho til å publisere alt. Leggje alt ut på nettet. La dei ta meg. I det minste vil eg vite kva som kjem til å skje då. I det minste har eg då litt vissheit i livet mitt.»

Ange greip meg og klemte meg, og trøysta meg. «Eg veit, kjære, eg veit. Det er heilt forferdeleg. Men du fokuserer på dei dårlege tinga og ignorerer dei gode. Du har skapt ei rørsle. Du har utmanøvrert dustane i Det kvite hus, kjeltringane i DHS-uniformer. Du har sett deg sjølv i ein posisjon der du kan bli ansvarleg for å avsløre heile den rotne DHS-greia.

«Sjølvsagt er dei ute etter deg. Klart dei er. Har du nokon gong tviltein augneblink på det? Eg har alltid rekna med at dei var det. Men Marcus, dei veit ikkje kven du er. Tenk på det. Alle dei folka, pengane, våpna og spionane, og du, ein sytten år gamal high school-elev – du slår dei framleis. Dei veit ikkje om Barbara. Dei veit ikkje om Zeb. Du har jamma dei i gatene i San Francisco og audmjuka dei framfor heile verda. Så slutt å sutre, greitt? Du er i ferd med å vinne.»

«Dei kjem etter meg, då. Du ser det. Dei kjem til å setje meg i fengsel for alltid. Ikkje eingong fengsel. Eg vil berre forsvinne, som Darryl. Kanskje verre. Kanskje Syria. Kvifor la meg vere i San Francisco? Eg er ein risiko så lenge eg er i USA.»

Ho sette seg ned på senga med meg.

«Ja,» sa ho. «Det.»

«Det.»

«Vel, du veit kva du må gjere, ikkje sant?»

«Kva?» Ho såg tydeleg på tastaturet mitt. Eg kunne sjå tårene renne nedover kinna hennar. «Nei! Du er gal. Trur du eg stikk av med ein eller annan tulling frå internett? Ein spion?»

«Har du ein betre idé?»

Eg sparka ein haug med klesvasken hennar i lufta. «Same faen. Greitt. Eg snakkar meir med ho.»

«Du snakkar med ho,» sa Ange. «Du fortel ho at du og kjærasten din stikk.»

«Kva?»

«Hald kjeft, din idiot. Trur du at du er i fare? Eg er i like stor fare, Marcus! Det blir kalla skuld gjennom forbindelse. Om du drar, drar eg òg.» Ho hadde kjeven skote fram i ein trassig vinkel. «Du og eg – vi er saman no. Det må du forstå.»

Vi sette oss ned på senga saman.

«Med mindre du ikkje vil ha meg,» sa ho til slutt, med lita stemme.

«Du tullar med meg, ikkje sant?»

«Ser eg ut som eg tullar?»

«Det finst ingen sjanse for at eg frivillig ville dratt utan deg, Ange. Eg kunne aldri ha bedt deg om å kome, men eg er i ekstase over at du tilbydde det.»

Ho smilte og kasta tastaturet mitt til meg. «Send ein e-post til denne Masha-skapningen. La oss sjå kva denne dama kan gjere for oss.»

Eg sende ho ein e-post, krypterte meldinga, og venta på svar. Ange kosa litt med meg, og eg kyssa ho, og vi klinte. Noko med faren og pakta om å dra saman – det fekk meg til å gløyme klossetheita ved å ha sex, gjorde meg jævla kåt. Vi var halvnakne igjen då e-posten frå Masha kom.

To av dykk? Herregud, som om det ikkje blir vanskeleg nok allereie.

Eg får ikkje lov til å gå ut, bortsett frå for å gjere feltetterretning etter eit stort Xnet-treff. Forstår du? Handterarane overvaker kvar einaste rørsle eg gjer, men eg blir sloppe laus når noko stort skjer med Xnet-folka. Då blir eg sendt ut i felten.

Gjer noko stort. Eg blir sendt til det. Eg får oss begge ut. Alle tre, om du insisterer.

Men gjer det fort. Eg kan ikkje sende deg mykje e-post, forstår du? Dei overvaker meg. Dei nærmar seg deg. Du har ikkje mykje tid. Veker? Kanskje berre dagar.

Eg treng at du får meg ut. Det er difor eg gjer dette, i tilfelle du lurer. Eg kan ikkje rømme på eiga hand. Eg treng ein stor Xnet-distraksjon. Det er di avdeling. Ikkje svikt meg, M1k3y, elles er vi begge døde. Jenta di òg.

Masha

Telefonen min ringde, og fekk oss begge til å hoppe. Det var mor mi som ville vite når eg kom heim. Eg sa til ho at eg var på veg. Ho nemnde ikkje Barbara. Vi hadde vorte samde om at vi ikkje skulle snakke om noko av dette på telefonen. Det var far min sin idé. Han kunne vere like paranoid som meg.

«Eg må gå,» sa eg.

«Foreldra våre vil vere–»

«Eg veit,» sa eg. «Eg såg kva som skjedde med foreldra mine då dei trudde eg var død. Å vite at eg er ein flyktning kjem ikkje til å vere mykje betre. Men dei vil heller at eg er ein flyktning enn ein fange. Det trur eg. Uansett, så snart vi forsvinn, kan Barbara publisere utan å bekymre seg for å setje oss i trøbbel.»

Vi kyssa ved døra til rommet hennar. Ikkje eit av dei heite, sleipe kyssa vi vanlegvis gjorde når vi skildest. Eit søtt kyss denne gongen. Eit langsamt kyss. Eit farvel-type kyss.

BART-turar er introspektive. Når toget voggar fram og tilbake, og du prøver å ikkje få augekontakt med dei andre passasjerane, og du prøver å ikkje lese reklamane for plastisk kirurgi, kausjonistar og AIDS-testing, når du prøver å ignorere graffitien og ikkje sjå for nøye på det som er i teppet. Det er då tankane dine verkeleg byrjar å kverne. Du voggar fram og tilbake, og sinnet ditt går gjennom alle tinga du har oversett, spelar av alle filmane frå livet ditt der du ikkje er nokon helt, der du er ein tosk eller ein luring. Hjernen din kjem opp med teoriar som denne:

Viss DHS ville fange M1k3y, kva betre måte enn å lokke han ut i det opne, få han i panikk til å leie eit stort, offentleg Xnet-arrangement? Ville ikkje det vere verdt sjansen for at ein kompromitterande video lak ut?

Hjernen din kjem opp med slikt sjølv når togturen berre varer to eller tre stopp. Når du går av, og du byrjar å bevege deg, får blodet i gang, og nokre gonger hjelper hjernen deg igjen. Nokre gonger gjev hjernen din deg løysingar i tillegg til problem.