Epilog#
Dette kapittelet er dedikert til Hudson Booksellers, bokhandlarane som finst på praktisk talt alle flyplassar i USA. Dei fleste Hudson-utsala har berre nokre få titlar (sjølv om dei ofte er overraskande mangfaldige), men dei store, som den i AA-terminalen på O’Hare i Chicago, er like gode som kva som helst nabolagsbutikk. Det krev noko spesielt å bringe eit personleg preg til ein flyplass, og Hudson’s har redda forstanden min på meir enn éin lang mellomlanding i Chicago.
Barbara ringde meg på kontoret 4. juli-helga. Eg var ikkje den einaste som hadde kome på jobb i høgtidshelga, men eg var den einaste som hadde unnskyldninga at dagfrigjevingsprogrammet mitt ikkje ville la meg forlate byen.
Til slutt dømde dei meg for å ha stole telefonen til Masha. Kan du tru det? Påtalemakta hadde inngått ein avtale med advokaten min om å fråfalle alle siktingar relatert til «elektronisk terrorisme» og «oppfordring til opprør» i byte mot at eg erklærte meg skuldig i simpelt tjuveri. Eg fekk tre månader i eit arbeidsprogram med ein overgangsbustad for unge lovbrytarar i Mission. Eg sov på overgangsbustaden, og delte sovesal med ein gjeng faktiske kriminelle, gjeng-ungdommar og narkomane, eit par verkelege tullingar. Om dagen var eg «fri» til å gå ut og jobbe i «jobben» min.
«Marcus, dei slapp ho fri,» sa ho.
«Kven?»
«Johnstone, Carrie Johnstone,» sa ho. «Den lukka militærdomstolen frikjende ho for alle misferd. Saka er forsegla. Ho blir returnert til aktiv teneste. Dei sender ho til Irak.»
Carrie Johnstone var namnet til Streng Frisyre. Det kom fram i dei førebels høyringane i høgsteretten i California, men det var omtrent alt som kom fram. Ho ville ikkje seie eit ord om kven ho tok ordre frå, kva ho hadde gjort, kven som hadde vorte fengsla og kvifor. Ho sat berre, heilt stille, dag etter dag, i rettssalen.
Dei føderale, i mellomtida, hadde briska seg og ropt om guvernøren si «einsidige, ulovlege» nedstenging av anlegget på Treasure Island, og ordføraren si utdriving av føderalt politi frå San Francisco. Mange av dei politifolka hadde enda opp i delstatsfengsel, saman med vaktene frå Gitmo-ved-bukta.
Så, ein dag, kom det inga utsegn frå Det kvite hus, ingenting frå delstatshovudstaden. Og neste dag var det ein tørr, anspent pressekonferanse halden i fellesskap på trappa til guvernørbustaden, der sjefen for DHS og guvernøren kunngjorde si «forståing».
DHS skulle halde ein lukka, militær domstol for å etterforske «moglege feilvurderingar» utført etter angrepet på Bay Bridge. Domstolen ville bruke kvart verktøy til rådvelde for å sikre at kriminelle handlingar vart straffa på rett vis. Til gjengjeld skulle kontrollen over DHS-operasjonar i California gå gjennom delstatssenatet, som ville ha makt til å stengje ned, inspisere eller omprioritere all innanlandsk tryggleik i delstaten.
Brølet frå journalistane hadde vore øyredøyvande, og Barbara hadde fått inn det første spørsmålet. «Herr Guvernør, med all respekt: vi har ugjendriveleg videobevis for at Marcus Yallow, ein borgar av denne delstaten, fødd her, vart utsett for ein simulert avretting av DHS-offiserar, tilsynelatande på ordre frå Det kvite hus. Er delstaten verkeleg villig til å forlate all pretensjon om rettferd for sine borgarar i møte med ulovleg, barbarisk tortur?» Stemma hennar skalv, men sprakk ikkje.
Guvernøren spreidde hendene. «Militærdomstolane vil oppnå rettferd. Viss herr Yallow – eller ein kva som helst annan person som har grunn til å klage på Sikkerheitsdepartementet – ønskjer ytterlegare rettferd, har han sjølvsagt rett til å saksøkje for slike skadeerstatningar som måtte tilkome han frå den føderale regjeringa.»
Det var det eg gjorde. Over tjue tusen sivile søksmål vart reist mot DHS i veka etter kunngjeringa til guvernøren. Mitt vart handtert av ACLU, og dei hadde levert inn forslag om å få tilgang til resultata frå dei lukka militærdomstolane. Så langt var domstolane ganske sympatiske til dette.
Men dette hadde eg ikkje forventa.
«Slapp ho heilt unna?»
«Pressemeldinga seier ikkje så mykje. ‘Etter ei grundig undersøking av hendingane i San Francisco og i det spesielle antiterror-varetektssenteret på Treasure Island, er det funnet av denne domstolen at frøken Johnstone sine handlingar ikkje rettferdiggjer ytterlegare disiplinærtiltak.’ Der er det ordet, ‘ytterlegare’ – som om dei allereie har straffa ho.»
Eg fnyste. Eg hadde drøymt om Carrie Johnstone nesten kvar natt sidan eg vart lauslaten frå Gitmo-ved-bukta. Eg hadde sett andletet hennar tårne over mitt, det vesle, hånlege smilet då ho bad mannen gje meg ein «drikk».
«Marcus–» sa Barbara, men eg avbraut ho.
«Det går fint. Det går fint. Eg skal lage ein video om dette. Få den ut i løpet av helga. Måndagar er store dagar for virale videoar. Alle kjem tilbake frå høgtidshelga og leitar etter noko morosamt å vidaresende på skulen eller kontoret.»
Eg gjekk til ein psykolog to gonger i veka som ein del av avtalen min på overgangsbustaden. Då eg først kom over å sjå på det som ei slags straff, hadde det vore bra. Han hadde hjelpt meg med å fokusere på å gjere konstruktive ting når eg var opprørt, i staden for å la det ete meg opp. Videoane hjelpte.
«Eg må gå,» sa eg, og svelgde tungt for å halde kjenslene ute av stemma.
«Pass på deg sjølv, Marcus,» sa Barbara.
Ange klemte meg bakfrå då eg la på. «Eg las nettopp om det på nettet,» sa ho. Ho las ein million nyheitsstraumar, og henta dei med ein overskriftslesar som saug opp historier like fort som dei hamna på tråden. Ho var vår offisielle bloggar, og ho var flink til det, og klipte ut dei interessante historiene og slengde dei på nettet som ein kokk på ein gatekjøken som flipper spegelegg til frukostsvoltne gjester.
Eg snudde meg i armane hennar slik at eg klemte ho framanfrå. Sant å seie hadde vi ikkje fått gjort mykje arbeid den dagen. Eg fekk ikkje lov til å vere ute av overgangsbustaden etter middagstid, og ho kunne ikkje besøkje meg der. Vi såg kvarandre på kontoret, men det var vanlegvis mange andre folk der, noko som la ein dempar på kosinga. Å vere åleine på kontoret ein heil dag var ei for stor freisting. Det var varmt og lummert òg, noko som tydde at vi begge gjekk i singlet og shorts, mykje hud-mot-hud-kontakt medan vi jobba ved sida av kvarandre.
«Eg skal lage ein video,» sa eg. «Eg vil sleppe den i dag.»
«Bra,» sa ho. «La oss gjere det.»
Ange las pressemeldinga. Eg heldt ein liten monolog, synkronisert over det berømte opptaket av meg på i torturkammeret, auga ville i det harde lyset frå kameraet, tårene rann nedover andletet mitt, håret flokete og flekkete av spy.
«Dette er meg. Eg blir waterboarda. Eg blir torturert i ei simulert avretting. Torturen blir overvaka av ei kvinne kalla Carrie Johnstone. Ho jobbar for regjeringa. De hugsar ho kanskje frå denne videoen.»
Eg klipte inn videoen av Johnstone og Kurt Rooney. «Det er Johnstone og utanriksminister Kurt Rooney, presidentens sjefstrateg.»
«Nasjonen elskar ikkje den byen. Så vidt dei er bekymra, er det ein Sodoma og Gomorra av homsar og ateistar som fortener å rotne i helvete. Den einaste grunnen til at landet bryr seg om kva dei meiner i San Francisco, er at dei hadde den gode lukka å bli sprengde til helvete av nokre islamske terroristar.»
«Han snakkar om byen der eg bur. Ved siste teljing vart 4 215 av naboane mine drepne den dagen han snakkar om. Men nokre av dei vart kanskje ikkje drepne. Nokre av dei forsvann inn i det same fengselet der eg vart torturert. Nokre mødrer og fedrar, born og elskarar, brør og systrer vil aldri sjå sine kjære igjen – fordi dei vart hemmeleg fengsla i eit ulovleg fengsel her i San Francisco-bukta. Dei vart sende utanlands. Registreringane var omhyggelege, men Carrie Johnstone har krypteringsnøklane.» Eg klipte tilbake til Carrie Johnstone, opptaket av ho som sit ved møtebordet med Rooney, leande.
Eg klipte inn opptaket av Johnstone som blir arrestert. «Då dei arresterte ho, trudde eg vi skulle få rettferd. Alle dei ho knakk og fekk til å forsvinne. Men presidenten–» eg klipte inn eit stillbilete av han som ler og speler golf på ein av dei mange feriane sine «– og sjefstrategen hans–» no eit stillbilete av Rooney som handhelsar på ein berykta terrorleiar som pleidde å vere på «vår side» «– greip inn. Dei sende ho til ein hemmeleg militærdomstol, og no har den domstolen frikjend ho. På ein eller annan måte såg dei ingenting gale i alt dette.»
Eg klipte inn ein fotomontasje av dei hundrevis av bileta av fangar i cellene sine som Barbara hadde publisert på nettsida til Bay Guardian den dagen vi vart lauslatne. «Vi valde desse folka. Vi betaler løna deira. Dei skal vere på vår side. Dei skal forsvare fridomane våre. Men desse folka–» ein serie bilete av Johnstone og dei andre som hadde vorte sende til domstolen «– svikta tilliten vår. Valet er om fire månader. Det er mykje tid. Nok til at du kan gå ut og finne fem av naboane dine – fem personar som har gjeve opp å stemme fordi valet deira er ‘ingen av dei ovanfor.’»
«Snakk med naboane dine. Få dei til å love å stemme. Få dei til å love å ta landet tilbake frå torturistane og bøllene. Dei folka som lo av venene mine då dei låg ferske i gravene sine på botnen av hamna. Få dei til å love å snakke med sine naboar.»
«Dei fleste av oss vel ingen av dei ovanfor. Det fungerer ikkje. Du må velje – velje fridom.
«Namnet mitt er Marcus Yallow. Eg vart torturert av landet mitt, men eg elskar framleis å vere her. Eg er sytten år gamal. Eg vil vekse opp i eit fritt land. Eg vil leve i eit fritt land.»
Eg tona ut til logoen til nettsida. Ange hadde bygd den, med hjelp frå Jolu, som skaffa oss all den gratis hostinga vi nokon gong kunne trenge på Pigspleen.
Kontoret var ein interessant stad. Teknisk sett heitte vi Koalisjonen av veljarar for eit fritt Amerika, men alle kalla oss Xnet-folka. Organisasjonen – ein veldedig ideell organisasjon – hadde vorte medstifta av Barbara og nokre av advokatvenene hennar rett etter frigjeringa av Treasure Island. Finansieringa vart starta av nokre teknologimillionærar som ikkje kunne tru at ein gjeng hacker-ungdomar hadde banka DHS. Nokre gonger bad dei oss om å dra ned til halvøya til Sand Hill Road, der alle risikokapitalistane heldt til, og gje ei lita presentasjon om Xnet-teknologi. For tida var det omtrent ein zillion oppstartsbedrifter som prøvde å tene pengar på Xnet.
Same det – eg trengde ikkje ha noko med det å gjere, og eg fekk ein pult og eit kontor med ein vindauge mot gata, rett der på Valencia Street, der vi gav bort ParanoidXbox-CD-ar og heldt workshops om å byggje betre WiFi-antenner. Eit overraskande tal vanlege folk stakk innom for å gje personlege donasjonar, både av maskinvare (du kan køyre ParanoidLinux på nesten kva som helst, ikkje berre Xbox Universals) og kontantar. Dei elska oss.
Den store planen var å lansere vårt eige ARG i september, akkurat i tide til valet, og verkeleg knyte det til å registrere veljarar og få dei til valurnene. Berre 42 prosent av amerikanarane møtte opp ved valurnene ved sist val – ikkje-stemmarar hadde eit enormt fleirtal. Eg prøvde stadig å få Darryl og Van med på eit av planleggingsmøta våre, men dei takka stadig nei. Dei tilbrakte mykje tid saman, og Van insisterte på at det var heilt uromantisk. Darryl ville ikkje snakke så mykje med meg i det heile, sjølv om han sende meg lange e-postar om nesten alt som ikkje handla om Van eller terrorisme eller fengsel.
Ange klemte handa mi. «Gud, eg hatar den kvinna,» sa ho.
Eg nikka. «Berre endå ein rotete ting dette landet har gjort mot Irak,» sa eg. «Om dei hadde sendt ho til min by, ville eg sannsynlegvis vorte ein terrorist.»
«Du vart ein terrorist då dei sende ho til din by.»
«Det gjorde eg visst,» sa eg.
«Skal du på høyringa til Ms. Galvez på måndag?»
«Absolutt.» Eg hadde introdusert Ange for Ms. Galvez eit par veker tidlegare, då den gamle læraren min inviterte meg over på middag. Lærarfagforeininga hadde fått til ei høyring for ho framfor styret i Unified School District for å argumentere for å få den gamle jobben tilbake. Dei sa at Fred Benson kom ut av (tidleg) pensjon for å vitne mot ho. Eg gledde meg til å sjå ho igjen.
«Vil du gå og ete ein burrito?»
«Absolutt.»
«La meg hente chilisausen min,» sa ho.
Eg sjekka e-posten min ein siste gong – Pirateparti-e-posten min, som framleis fekk eit dryss av meldingar frå gamle Xnet-folk som ikkje hadde funne Koalisjonen av veljarar-adressa mi enno.
Den siste meldinga var frå ei eingongs-e-postadresse frå ein av dei nye brasilianske anonymiseringstenestene.
Fann ho, takk. Du fortalde meg ikkje at ho var så h4wt.
«Kven er den frå?»
Eg lo. «Zeb,» sa eg. «Hugsar du Zeb? Eg gav han e-postadressa til Masha. Eg tenkte, om dei begge er under jorda, kan dei like gjerne bli introduserte for kvarandre.»
«Han synest Masha er søt?»
«Gje fyren ein pause, han har tydelegvis fått forvrengt tankegangen sin av omstenda.»
«Og du?»
«Eg?»
«Ja – vart tankegangen din forvrengt av omstenda?»
Eg heldt Ange ut på armlengds avstand og såg ho opp og ned og opp og ned. Eg heldt kinna hennar og stirde gjennom dei tjukke brilleinnfatningane hennar, inn i dei store, skjelmske, skeive auga. Eg strauk fingrane gjennom håret hennar.
«Ange, eg har aldri tenkt klårare i heile mitt liv.»
Ho kyssa meg då, og eg kyssa ho tilbake, og det gjekk ei stund før vi gjekk ut for den burritoen.