Kapittel 6#
Dette kapittelet er dedikert til Powell’s Books, den legendariske «City of Books» i Portland, Oregon. Powell’s er den største bokhandelen i verda, eit endelaust univers i fleire etasjar med papirlukt og ruvande hyller. Dei har nye og brukte bøker på dei same hyllene – noko eg alltid har elska – og kvar gong eg har vore innom, har dei hatt eit veritabelt fjell av bøkene mine, og dei har vore utruleg nådige med å be meg signere lagervarer. Ekspedientane er vennlege, utvalet er fabelaktig, og det finst til og med ein Powell’s på flyplassen i Portland, noko som gjer han til den desidert beste flyplassbokhandelen i verda for min del! Powell’s Books: http://www.powells.com/cgi-bin/biblio?isbn=9780765319852 1005 W Burnside, Portland, OR 97209 USA +1 800 878 7323
Trur det eller ei, foreldra mine fekk meg til å gå på skulen neste dag. Eg hadde falle i ein febrilsk søvn klokka tre om morgonen, og klokka sju neste dag stod pappa ved fotenden av senga mi og trua med å dra meg ut etter anklane. Eg klarte å kome meg opp – noko hadde døydd i munnen min etter å ha måla augelokka mine att – og inn i dusjen. Eg lét mamma tvinge i meg eit stykke toast og ein banan, medan eg inderleg ønskte at foreldra mine ville la meg drikke kaffi heime. Eg kunne snike til meg ein på veg til skulen, men å sjå dei nippe til sitt svarte gull medan eg subba rundt i huset, kledde på meg og la bøkene i veska – det var forferdeleg.
Eg har gått til skulen tusen gonger, men i dag var det annleis. Eg gjekk opp og over bakkane for å kome meg ned i Mission, og overalt var det lastebilar. Eg såg nye sensorar og trafikkamera installerte ved mange av stoppskilta. Nokre hadde hatt mykje overvakingsutstyr liggjande, klart til å bli installert ved første høve. Angrepet på Bay Bridge hadde vore akkurat det dei trengde. Alt saman fekk byen til å verke meir dempa, som å vere inne i ein heis, pinleg samvære med nærgåande naboar og allestadsverande kamera.
Den tyrkiske kaffibaren på 24th Street fiksa meg skikkeleg med ein kopp tyrkisk kaffi til å ta med. I grunn er tyrkisk kaffi gjørme som latar som om det er kaffi. Den er tjukk nok til å la ei skei stå i, og den har langt meir koffein enn barnedrikkar som Red Bull. Tru meg, som har lese Wikipedia-artikkelen: slik vart Det osmanske riket vunne, av galne ryttarar drivne av dødeleg, nattsvart kaffigjørme.
Eg trakk fram kortet mitt for å betale, og han gjorde ein grimase. «Ikkje meir debet,» sa han.
«Hæ? Kvifor ikkje?» Eg hadde betalt for kaffivanen min med kortet mitt i årevis hos tyrkaren. Han pleidde å herje med meg heile tida, fortalde meg at eg var for ung til å drikke slikt, og han nekta framleis å servere meg i det heile i skuletida, overtydd om at eg skulka. Men gjennom åra har tyrkaren og eg utvikla ei slags røff forståing.
Han rista trist på hovudet. «Du ville ikkje forstått. Gå på skulen, gut.»
Det finst ingen sikrare måte å få meg til å ville forstå noko på enn å fortelje meg at eg ikkje vil det. Eg smiska og bad, og kravde at han skulle fortelje meg. Han såg ut som om han skulle kaste meg ut, men då eg spurde han om han meinte eg ikkje var god nok til å handle der, opna han seg.
«Tryggleiken,» sa han, og såg seg rundt i den vesle butikken sin med kar med tørka bønner og frø, og hyller med tyrkiske daglegvarer. «Regjeringa. Dei overvaker alt no, det stod i avisene. PATRIOT Act II, Kongressen vedtok den i går. No kan dei overvake kvar gong du bruker kortet ditt. Eg seier nei. Eg seier at butikken min ikkje skal hjelpe dei med å spionere på kundane mine.»
Haka mi fall ned.
«Du trur kanskje det ikkje er noka stor sak? Kva er problemet med at regjeringa veit når du kjøper kaffi? Fordi det er éin måte dei veit kvar du er, kvar du har vore. Kvifor trur du eg forlét Tyrkia? Ei regjering som alltid spionerer på folket, er ikkje bra. Eg flytta hit for tjue år sidan for fridom – eg hjelper ikkje dei med å ta fridomen vekk.»
«Du kjem til å miste så mange sal,» sa eg brått. Eg ville fortelje han at han var ein helt og handhelse på han, men det var det som kom ut. «Alle bruker debetkort.»
«Kanskje ikkje så mykje lenger. Kanskje kundane mine kjem hit fordi dei veit eg elskar fridom, eg òg. Eg lagar eit skilt til vindauget. Kanskje andre butikkar gjer det same. Eg høyrer ACLU kjem til å saksøkje dei for dette.»
«Du har all min handel frå no av,» sa eg. Eg meinte det. Eg stakk handa i lomma. «Øh, eg har ikkje kontantar, då.»
Han snurpa på leppene og nikka. «Mange folk seier det same. Det er greitt. Du gjev dagens pengar til ACLU.»
På to minutt hadde tyrkaren og eg utveksla fleire ord enn vi hadde gjort i all den tida eg hadde kome til butikken hans. Eg ante ikkje at han hadde alle desse lidenskapane. Eg tenkte berre på han som min vennlege, lokale koffeinlangar. No handhelste eg på han, og då eg forlét butikken hans, følte eg at han og eg hadde blitt eit lag. Eit hemmeleg lag.
⁂
Eg hadde gått glipp av to skuledagar, men det verka ikkje som om eg hadde gått glipp av mykje undervisning. Skulen hadde vore stengd ein av dagane medan byen kjempa for å kome seg på føtene att. Neste dag hadde visst vore via til å sørgje over dei sakna og anteke omkomne. Avisene publiserte biografiar om dei sakna, personlege minneord. Nettet var fylt med desse korte nekrologane, tusenvis av dei.
Pinleg nok var eg ein av dei personane. Eg gjekk inn på skuleplassen, utan å vite dette, og så kom eit rop, og eit augneblink seinare var det hundre menneske rundt meg, som klappa meg på ryggen, og handhelste på meg. Eit par jenter eg ikkje eingong kjende kyssa meg, meir enn vennlege kyss. Eg følte meg som ein rockestjerne.
Lærarane mine var berre litt meir dempa. Ms. Galvez gret like mykje som mor mi, og klemte meg tre gonger før ho lét meg gå til pulten min og setje meg. Det var noko nytt framme i klasserommet. Eit kamera. Ms. Galvez såg at eg stirde på det og gav meg ein løyve-lapp på utydeleg, kopiert brevpapir frå skulen. Styret for San Francisco Unified School District hadde halde eit krisemøte i helga og samrøystes vedteke å be foreldra til kvart einaste barn i byen om løyve til å setje opp overvakingskamera i kvart klasserom og kvar korridor. Lova sa at dei ikkje kunne tvinge oss til å gå på skule med kamera overalt, men ho sa ingenting om at vi frivillig kunne gje avkall på dei grunnlovsfesta rettane våre. Brevet sa at styret var sikre på at dei ville få full etterleving frå foreldra i byen, men at dei ville leggje til rette for å undervise dei borna viss foreldre protesterte i eit eige sett med «uverna» klasserom.
Kvifor hadde vi kamera i klasseromma våre no? Terroristar. Sjølvsagt. For ved å sprenge ei bru hadde terroristane indikert at skular var neste mål. På ein eller annan måte var det i alle fall den konklusjonen styret hadde kome til.
Eg las dette brevet tre gonger, og så rekte eg opp handa.
«Ja, Marcus?»
«Ms. Galvez, om dette brevet?»
«Ja, Marcus.»
«Er ikkje poenget med terrorisme å gjere oss redde? Det er difor det heiter terrorisme, ikkje sant?»
«Eg antar det.» Klassen stirde på meg. Eg var ikkje den beste eleven på skulen, men eg likte ein god debatt i timen. Dei venta på å høyre kva eg ville seie vidare.
«Så gjer vi ikkje det terroristane vil vi skal gjere? Vinn ikkje dei viss vi oppfører oss redde og set opp kamera i klasseromma og alt det der?»
Det kom nokre nervøse knis. Ein av dei andre rekte opp handa. Det var Charles. Ms. Galvez gav han ordet.
«Å setje opp kamera gjer oss trygge, noko som gjer oss mindre redde.»
«Trygge mot kva?» sa eg, utan å vente på å få ordet.
«Terrorisme,» sa Charles. Dei andre nikka.
«Korleis gjer dei det? Viss ein sjølvmordsbombar styrta inn her og sprengde oss alle i lufta–»
«Ms. Galvez, Marcus bryt skulen sine reglar. Vi skal ikkje spøke med terrorangrep–»
«Kven spøkar?»
«Takk, begge to,» sa Ms. Galvez. Ho såg verkeleg ulykkeleg ut. Eg følte meg litt dårleg for å ha kuppa timen hennar. «Eg synest dette er ein veldig interessant diskusjon, men eg vil gjerne utsetje han til ein seinare time. Eg trur desse sakene kan vere for emosjonelle for oss å ha ein diskusjon om i dag. La oss no gå tilbake til suffragettene, skal vi?»
Så vi brukte resten av timen på å snakke om suffragettene og dei nye lobbystrategiane dei hadde utvikla for å få fire kvinner inn på kontoret til kvar einaste kongressmedlem for å presse han og la han vite kva det ville bety for den politiske framtida hans viss han heldt fram med å nekte kvinner stemmerett. Det var normalt den typen ting eg verkeleg likte – småfolk som får dei store og mektige til å vere ærlege. Men i dag klarte eg ikkje å konsentrere meg. Det må ha vore Darryl sitt fråvær. Vi likte begge samfunnsfag, og vi ville ha hatt SkuleBøkene våre ute og ein IM-sesjon oppe sekund etter at vi sette oss, ein bak-kanal for å snakke om timen.
Eg hadde brent tjue ParanoidXbox-plater kvelden før, og eg hadde dei alle i veska mi. Eg delte dei ut til folk eg visste var verkeleg, verkeleg interesserte i gaming. Dei hadde alle fått ein eller to Xbox Universal-maskiner året før, men dei fleste av dei hadde slutta å bruke dei. Spela var veldig dyre og ikkje så veldig morosame. Eg tok dei til side mellom timane, i lunsjen og i studiehallen, og rosa ParanoidXbox-spela opp i skyene. Gratis og morosame – vanedannande sosiale spel med mange kule folk som spelte dei frå heile verda.
Å gje bort éin ting for å selje ein annan er det dei kallar ein «barberblad-forretning» – selskap som Gillette gjev deg gratis barberblad-handtak og lurer deg så ved å ta ein liten formue for blada. Skrivarpatronar er det verste – den dyraste champagnen i verda er billeg samanlikna med blekk til blekkskrivar, som kostar omtrent ein penny per gallon å produsere i engros. Barberblad-forretningar er avhengige av at du ikkje kan få tak i «blada» frå nokon andre. For viss Gillette kan tene ni dollar på eit ti-dollars erstatningsblad, kvifor ikkje starte ein konkurrent som berre tener fire dollar på å selje eit identisk blad: ein profittmargin på 80 prosent er den typen ting som får den gjennomsnittlege forretningsmannen til å sikle og få store auge. Så barberblad-selskap som Microsoft legg mykje innsats i å gjere det vanskeleg og/eller ulovleg å konkurrere med dei på blada. I Microsoft sitt tilfelle har kvar Xbox hatt mottiltak for å hindre deg i å køyre programvare som er utgitt av folk som ikkje betalte Microsoft-blodpengane for retten til å selje Xbox-program.
Folka eg møtte tenkte ikkje så mykje på desse tinga. Dei kvikna til då eg fortalde dei at spela var uovervaka. No til dags er alle onlinespel du spelar fylte med usmakelege typar. Først har du pervoane som prøver å få deg med til ein avsidesliggjande stad så dei kan gå full Silence of the Lambs med deg. Så har du politiet, som latar som dei er godtruande ungar, så dei kan ta pervoane. Men verst av alt er monitorane som bruker all tida si på å spionere på diskusjonane våre og sladre på oss for å bryte tenestevilkåra deira, som seier: ingen flørting, ingen banning, og ingen «tydeleg eller maskert språk som fornærmande refererer til noko aspekt ved seksuell legning eller seksualitet.» Eg er ikkje noko kåtbukk, men eg er ein sytten år gammal gut, sex kjem opp i samtalen no og då. Men Gud hjelpe deg om det kom opp i chatten medan du spelte. Det var ein skikkeleg stemningsdrepar. Ingen overvaka ParanoidXbox-spela, fordi dei ikkje vart drivne av eit selskap: dei var berre spel som hackarar hadde skrive for moro skuld.
Så spel-ungdomane elska historia. Dei tok imot platene grådig, og lova å brenne kopiar til alle venene sine – for spel er jo mest morosamt når du spelar dei med kompisane dine.
Då eg kom heim, las eg at ei gruppe foreldre saksøkte skulestyret over overvakingskameraa i klasseromma, men at dei allereie hadde tapt forsøket på å få ein førebels forføyning mot dei.
⁂
Eg veit ikkje kven som kom på namnet Xnet, men det festa seg. Du kunne høyre folk snakke om det på Muni. Van ringde meg for å spørje om eg hadde høyrt om det, og eg heldt på å kvelast då eg skjønte kva ho snakka om: platene eg hadde byrja å distribuere førre veke hadde vorte spreidd via «sneakernet» og kopiert heilt til Oakland i løpet av to veker. Det fekk meg til å sjå meg over skuldra – som om eg hadde brote ein regel og no ville DHS kome og ta meg vekk for alltid.
Det hadde vore harde veker. BART-en hadde no heilt forlate kontantbillettar, og bytta dei ut med «kontaktlause» arphid-kort som du veifta mot sperreportane for å gå gjennom. Dei var kule og praktiske, men kvar gong eg brukte eit, tenkte eg på korleis eg vart spora. Nokre på Xnet posta ein link til eit white paper frå Electronic Frontier Foundation om måtane desse tinga kunne brukast til å spore folk på, og papiret hadde små historier om små grupper av folk som hadde protestert ved BART-stasjonane.
Eg brukte Xnet til nesten alt no. Eg hadde sett opp ei falsk e-postadresse gjennom Piratpartiet, eit svensk politisk parti som hata internettovervaking og lova å halde e-postkontoane deira hemmelege for alle, til og med politiet. Eg gjekk berre inn på den via Xnet, og hoppa frå ein nabos internettilknyting til den neste, og heldt meg anonym – håpte eg – heile vegen til Sverige. Eg brukte ikkje w1n5ton lenger. Viss Benson kunne finne ut av det, kunne kven som helst det. Mitt nye kallenamn, som eg fann på i farten, var M1k3y, og eg fekk mykje e-post frå folk som høyrde i chatterom og på forum at eg kunne hjelpe dei med å feilsøkje Xnet-konfigurasjonane og -tilknytingane deira.
Eg sakna Harajuku Fun Madness. Selskapet hadde suspendert spelet på ubestemt tid. Dei sa at av «tryggingsgrunnar» meinte dei det ikkje ville vere ein god idé å gøyme ting og så sende folk ut for å finne dei. Kva om nokon trudde det var ei bombe? Kva om nokon plasserte ei bombe på same stad? Kva om eg vart treft av lynet medan eg gjekk med ein paraply? Forby paraplyar! Kjemp mot lyn-trugselen!
Eg heldt fram med å bruke laptopen, sjølv om eg fekk ei krypande kjensle kvar gong eg brukte han. Den som hadde avlytta han ville lure på kvifor eg ikkje brukte han. Eg tenkte eg berre skulle surfe litt tilfeldig med han kvar dag, litt mindre for kvar dag, slik at den som såg på ville sjå at eg langsamt endra vanane mine, ikkje gjorde ei brå vending. For det meste las eg dei skumle nekrologane – alle dei tusenvis av venene og naboane mine døde på botnen av bukta.
Sant å seie gjorde eg mindre og mindre lekser for kvar dag. Eg hadde andre ting å gjere. Eg brente nye bunkar med ParanoidXbox kvar dag, femti eller seksti, og tok dei med rundt i byen til folk eg hadde høyrt var villige til å brenne seksti av sine eigne og dele dei ut til venene sine.
Eg var ikkje så bekymra for å bli teken for dette, for eg hadde god krypto på mi side. Krypto er kryptografi, eller «hemmeleg skrift», og det har eksistert sidan romartida (bokstaveleg talt: Augustus Cæsar var ein stor fan og likte å finne opp sine eigne kodar, nokre av dei brukar vi i dag for å kryptere vits-poeng i e-post). Krypto er matematikk. Vanskelig matematikk. Eg skal ikkje prøve å forklare det i detalj, for eg kan ikkje matematikken til å verkeleg forstå det, eg heller – slå det opp på Wikipedia viss du verkeleg vil.
Men her er den korte versjonen: Nokre typar matematiske funksjonar er veldig enkle å gjere i éin retning og veldig vanskelege å gjere i den andre. Det er enkelt å multiplisere to store primtal saman og lage eit gigantisk tal. Det er verkeleg, verkeleg vanskeleg å ta eit kva som helst gigantisk tal og finne ut kva primtal som multiplisert saman gjev deg det talet. Det betyr at viss du kan kome på ein måte å kryptere noko på basert på å multiplisere store primtal, vil det vere vanskeleg å dekryptere det utan å vite dei primtala. Sinnssjukt vanskeleg. Slik som at ein trillion år med alle datamaskiner som nokon gong er funne opp, arbeidande 24/7, ikkje vil klare det.
Det er fire delar i kvar krypto-melding: den opphavlege meldinga, kalla «klartekst». Den krypterte meldinga, kalla «chiffertekst». Krypteringssystemet, kalla «chiffer». Og til slutt har du nøkkelen: hemmeleg informasjon du matar inn i chifferet saman med klarteksten for å lage chiffertekst. Før i tida prøvde krypto-folk å halde alt dette hemmeleg. Kvart byrå og kvar regjering hadde sine eigne chiffer og sine eigne nøklar. Nazistane og dei allierte ville ikkje at den andre sida skulle vite korleis dei krypterte meldingane sine, og i alle fall ikkje nøklane dei kunne bruke for å dekryptere dei. Det høyrest ut som ein god idé, ikkje sant? Feil.
Første gong nokon fortalde meg om alt dette med primtalsfaktorisering, sa eg med ein gong: «Aldri i livet, det er tull. Altså, sjølvsagt er det vanskeleg å gjere dette primtalsfaktoriserings-greiene, kva enn du seier det er. Men det var ein gong umogleg å flyge eller dra til månen eller få ein harddisk med meir enn nokre få kilobyte lagringsplass. Nokon må ha funne opp ein måte å dekryptere meldingane på.» Eg hadde visjonar om eit holt fjell fullt av matematikarar frå etteretningstenesta National Security Agency som las kvar einaste e-post i verda og kniste.
Faktisk er det omtrent det som skjedde under andre verdskrigen. Det er grunnen til at livet ikkje er meir som Castle Wolfenstein, der eg har tilbrakt mange dagar med å jakte på nazistar. Greia er at chiffer er vanskelege å halde hemmelege. Det er mykje matematikk som går inn i eit, og viss dei er mykje brukte, må alle som brukar dei halde dei hemmelege òg, og viss nokon byter side, må du finne eit nytt chiffer. Nazi-chifferet heitte Enigma, og dei brukte ein liten mekanisk datamaskin kalla ein Enigma-maskin for å kryptere og dekryptere meldingane dei fekk. Kvar ubåt og båt og stasjon trengde ein slik, så det var uunngåeleg at dei allierte til slutt ville få tak i ein. Då dei gjorde det, knekte dei han. Det arbeidet vart leia av min personlege helt gjennom tidene, ein fyr som heitte Alan Turing, som så å seie fann opp datamaskiner slik vi kjenner dei i dag. Diverre for han var han homofil, så etter at krigen var slutt, tvinga den britiske regjeringa han til å bli injisert med hormon for å «kurere» homofili-en hans, og han tok sjølvmord. Darryl gav meg ein biografi om Turing til 14-årsdagen min – pakka inn i tjue lag med papir og i ei resirkulert Batmobil-leike, han var slik med gåver – og eg har vore Turing-junkie sidan.
No hadde dei allierte Enigma-maskina, og dei kunne fange opp mange nazi-radiomeldingar, noko som ikkje burde ha vore så stor sak, sidan kvar kaptein hadde sin eigen hemmelege nøkkel. Sidan dei allierte ikkje hadde nøklane, burde ikkje det å ha maskina ha hjelpt. Her er korleis hemmeleghald skadar krypto. Enigma-chifferet hadde ein feil. Då Turing såg nøye på det, fann han ut at dei nazistiske kryptografane hadde gjort ein matematisk feil. Ved å få tak i ein Enigma-maskin, kunne Turing finne ut korleis han skulle knekke kva som helst nazi-melding, uansett kva nøkkel den brukte. Slik tapte nazistane krigen. Altså, misforstå meg rett. Det er gode nyheiter. Ta det frå ein Castle Wolfenstein-veteran. Du ville ikkje hatt nazistane til å styre landet.
Etter krigen brukte kryptografar mykje tid på å tenkje på dette. Problemet hadde vore at Turing var smartare enn fyren som fann opp Enigma. Kvar gong du hadde eit chiffer, var du sårbar for at nokon smartare enn deg kom på ein måte å knekke det på. Og jo meir dei tenkte på det, jo meir innsåg dei at kven som helst kan kome på eit tryggingssystem som han ikkje klarer å finne ut korleis han skal knekke. Men ingen kan finne ut kva ein smartare person kan gjere.
Du må publisere eit chiffer for å vite at det fungerer. Du må fortelje så mange som mogleg korleis det fungerer, slik at dei kan hamre laus på det med alt dei har, og teste tryggleiken. Jo lenger du går utan at nokon finn ein feil, jo tryggare er du.
Slik er det i dag. Viss du vil vere trygg, brukar du ikkje krypto som eit geni fann på førre veke. Du brukar det greiene som folk har brukt så lenge som mogleg utan at nokon har funne ut korleis dei skal knekke det. Anten du er ein bank, ein terrorist, ei regjering eller ein tenåring, brukar du dei same chiffera. Viss du prøvde å bruke ditt eige chiffer, ville det vore ein sjanse for at nokon der ute hadde funne ein feil du oversåg og gjorde ein Turing på ræva di, og dekrypterte alle dine «hemmelege» meldingar og lo av det dumme sladret ditt, finstransaksjonane og dei militære hemmelegheitene dine.
Så eg visste at krypto ville halde meg trygg frå avlyttarar, men eg var ikkje klar til å handtere histogram.
⁂
Eg gjekk av BART-en og veifta med kortet mitt over sperreporten medan eg gjekk opp mot 24th Street-stasjonen. Som vanleg hang mange raringar rundt på stasjonen, fyllikar og Jesus-frikar og intense meksikanske menn som stirde i bakken, og nokre få gjengungdommar. Eg såg rett forbi dei då eg nådde trappene og jogga opp til overflata. Veska mi var tom no, ikkje lenger bulande med ParanoidXbox-plater eg hadde distribuert, og det letna skuldrene mine og gav meg spenst i steget då eg kom opp på gateplan. Predikantane var framleis i arbeid, og formante på spansk og engelsk om Jesus og så vidare.
Dei som selde falske solbriller var borte, men dei hadde vorte erstatta av karar som selde robothundar som bjeffa nasjonalsongen og ville løfte beinet om du viste dei eit bilete av Osama bin Laden. Det gjekk sikkert føre seg nokre kule ting i dei små hovuda deira, og eg noterte meg mentalt at eg skulle plukke opp eit par av dei og ta dei frå kvarandre seinare. Andletsattkjenning var ganske nytt i leiker, og hadde berre nyleg teke spranget frå militæret til kasino som prøvde å finne juksemakarar, til politiet.
Eg byrja å gå nedover 24th Street mot Potrero Hill og heimen min, rulla på skuldrene og kjende lukta av burrito som sveva ut frå restaurantane, og tenkte på middag.
Eg veit ikkje kvifor eg tilfeldigvis kikka meg over skuldra, men eg gjorde det. Kanskje det var litt undermedviten sjette sans-greier. Eg visste eg vart følgd.
Dei var to tjukke, kvite karar med små bartar som fekk meg til å tenkje på enten politi eller dei homofile motorsyklistane som pla køyre opp og ned Castro, men homofile karar hadde vanlegvis betre frisørar. Desse hadde vindjakker farga som gamal sement og blåjeans med linningane skjulte. Eg tenkte på alle tinga ein politimann kunne ha på beltet sitt, på utstyrsbeltet som DHS-fyren i lastebilen hadde på seg. Begge karane hadde Bluetooth-headset.
Eg heldt fram med å gå, med hjartet dunkande i brystet. Eg hadde forventa dette sidan eg starta. Eg hadde forventa at DHS kom til å finne ut kva eg dreiv med. Eg tok alle forholdsreglar, men Streng Frisyre hadde sagt til meg at ho kom til å følgje med meg. Ho hadde sagt til meg at eg var ein merkt mann. Eg innsåg at eg hadde venta på å bli plukka opp og teken tilbake til fengsel. Kvifor ikkje? Kvifor skulle Darryl vere i fengsel og ikkje eg? Kva hadde eg som talte for meg? Eg hadde ikkje eingong hatt mot til å fortelje foreldra mine – eller hans – kva som verkeleg hadde hendt oss.
Eg auka farten og tok ein mental inventarliste. Eg hadde ikkje noko inkriminerande i veska mi. I alle fall ikkje for inkriminerande. SkuleBoka mi køyrde cracken som lét meg sende lynmeldingar og slikt, men halvparten av folka på skulen hadde det. Eg hadde endra måten eg krypterte tinga på telefonen min – no hadde eg ein falsk partisjon som eg kunne gjere om til klartekst med eitt passord, men alle dei gode tinga var gøymde, og trengde eit anna passord for å opnast. Den gøymde seksjonen såg ut som tilfeldig rot – når du krypterer data, blir dei umoglege å skilje frå tilfeldig støv – og dei ville aldri eingong visst at den var der.
Det var ingen plater i veska mi. Laptopen min var fri for inkriminerande bevis. Sjølvsagt, om dei tenkte på å sjå nøye på Xbox-en min, var det game over. Så å seie.
Eg stoppa der eg stod. Eg hadde gjort ein så god jobb eg kunne med å dekkje meg. Det var på tide å møte lagnaden min. Eg gjekk inn på den næraste burrito-sjappa og bestilte ein med carnitas – strimla svinekjøt – og ekstra salsa. Kunne like gjerne gå ned med full mage. Eg fekk ein bøtte med horchata òg, ein iskald risdrikk som er som vassete, halvsøt rispudding (betre enn det høyrest ut).
Eg sette meg ned for å ete, og ei djup ro senka seg. Eg skulle snart i fengsel for «brotsverka» mine, eller så skulle eg det ikkje. Fridomen min sidan dei tok meg hadde berre vore ein mellombels ferie. Landet mitt var ikkje lenger vennen min: vi var no på ulike sider, og eg hadde visst at eg aldri kunne vinne.
Dei to karane kom inn i restauranten medan eg var i ferd med å avslutte burritoen og gjekk opp for å bestille nokre churros – frityrsteikt deig med kanelsukker – til dessert. Eg antar dei hadde venta utanfor og vart lei av somlinga mi.
Dei stod bak meg ved disken, og sperra meg inne. Eg tok churroen min frå den vakre bestemora og betalte ho, og tok eit par raske bitar av deigen før eg snudde meg. Eg ville i det minste ete litt av desserten min. Det kunne vere den siste desserten eg fekk på lang, lang tid.
Så snudde eg meg. Dei var begge så nære at eg kunne sjå kvisa på kinnet til han til venstre, den vesle busen i nasen til den andre.
«Unnskyld meg,» sa eg, og prøvde å presse meg forbi dei. Han med busen flytta seg for å blokkere meg.
«Sir,» sa han, «kan De kome hit bort med oss?» Han gestikulerte mot døra til restauranten.
«Beklagar, eg et,» sa eg og rørte på meg igjen. Denne gongen la han handa si på brystet mitt. Han pusta fort gjennom nasen, noko som fekk busen til å vrikke. Eg trur eg pusta tungt eg òg, men det var vanskeleg å seie over hamringa frå hjartet.
Den andre vippa ned ein flik på framsida av vindjakka si for å avsløre eit SFPD-merke. «Politi,» sa han. «Ver så snill og kom med oss.»
«La meg berre hente tinga mine,» sa eg.
«Det tek vi oss av,» sa han. Han med busen steig heilt inntil meg, med foten sin på innsida av min. Det gjer dei i nokre kampsportar òg. Det lèt deg kjenne om den andre flyttar vekta si, og gjer seg klar til å bevege seg.
Eg kom ikkje til å springe. Eg visste eg ikkje kunne springe frå lagnaden.